Er det noen snille kritikere her?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av dette året har hørt eller lest følgende: ?Vi tror ikke på julenissen!? Nei, selvfølgelig gjør vi ikke det, har jeg tenkt ? eller jeg har tenkt at det i dag ikke er mulig å tro på meningsytrere som reproduserer frasen om julenissens ikke-eksistens. Det ene eller det andre. En selvfølgelighet, et uttrykk for realisme og sunn fornuft ? eller en frase så utslitt at den ikke lenger betyr noe som helst. Valgets kval. Smak og behag.
Noen som kjenner seg igjen? Andre eksempler? Selv i disse travle førjulstider trer julenissen frem som et eksempel som enkelt lar seg erstatte med et annet. ?Vi vet å skille mellom snørr og barter!? hører vi noen si. Ja visst, det er jo nettopp det vi, kritikerne, skal vite noe om: kunsten å skille mellom det gode og det dårlige, det meningsfulle og det meningsløse og så videre. Men snørr og barter?
Nei, vi er ikke spesielt opptatt av snørr og barter ? eller julenissen, for den saks skyld. Det vi derimot er opptatt av, er de betydninger som ordet kritikk rommer. Ja, gjennom vårt daglige arbeid forsøker vi så godt vi kan å gi kritikken betydning.
Men hvem andre enn kritikerne bryr seg om kritikk? Det finnes dager da svaret lyder: Svært få, i verste fall ingen. Den sjuende mai i år var en slik dag. I Dagbladet sto følgende å lese: ?Folk blåser i anmelderne.?
Hvorfor denne avvisningen? Vel, kanskje først og fremst fordi ?folk? var blitt bedt om å svare på en spørreundersøkelse (vel å merke ikke i regi av Dagbladet; regien var det Norsk Respons som sto for). ?Folk? hadde svart på spørsmål av typen: ?Har anmeldelser noe å si for ditt valg av produkter?? Svaralternativer: ?A) I stor grad. B) I noen grad. C) I liten grad. D) Ikke i det hele tatt.? En ganske alminnelig markedsundersøkelse, med andre ord. Et enkelt spill om enkle fraser.
?Mellom linjene? viste undersøkelsen at ?folk? i Norge i 2007 blåste i anmelderne fordi ?folk? trodde anmelderne gjorde noe annet enn det anmelderne faktisk gjorde. I Norge i 2007 levde ?folk? i den tro at anmelderne bedrev slem forbrukerveiledning, at anmelderne var kjøpt og betalt, ja at anmelderne tjente penger på å fortelle Per og Pål og Hvermannsen hva de burde bruke pengene sine på. Tabloide terninger ble kastet, og ?folk? stilte seg ? forståelig nok ? likegyldig til utfallet?
Det kan ikke sies ofte nok: Kritikk og forbrukerveiledning er ikke det samme. Kritikkens positive vurderinger (?god kritikk?) lar seg ikke oversette til kulturindustriens reklamespråk. Vurderingene ? de negative så vel som de positive ? forblir uoversettelige i en verden der ?folk? reduseres til konsumenter og såkalte kjøpssubjekter.
?Kunden har alltid rett.? ?Løp og kjøp.? ?Because I?m Worth It.? Oversatt: I et senkapitalistisk samfunn er kritikken like rar og fremmed som den kunsten den mener seg i stand til å vurdere, analysere, beskrive, bedømme, fremheve, aktualisere, fullbyrde, historisere, politisere… Det motsatte av kritikk er noe trygt og godt: hjemmekjære fraser og billige slagord i skjønn forening.
Men dette får vi snakke mer om i 2008.
Med ønsker om en fredelig jul og et godt nytt år i kritikkens tjeneste!
Leif Høghaug,
leder av Norsk kritikerlag
