Debatt om kritikkens kår i Norden

Jeg begynner med en liten tilstandsrapport om tilstanden for kritikk i Norge. Den finanskrisen som pågår i Sør-Europa nå, merker vi foreløpig lite til. Men etter finanskrisen i 2008 gjennomførte Norsk kritikerlag en liten undersøkelse blant medlemmene og fant at mange opplevde redaksjonenelle kutt. Noen kritikere fikk ikke lenger oppdrag, og noen aviser kuttet helt ut kritikk. Siden har imidlertid de fleste avisene tatt kritikk inn igjen, men dette viste at kritikken er utsatt med en gang økonomien blir dårligere. Kravet om aktualitet, altså litteraturanmeldelsen som nyhetssak, har vi sett i flere år allerede. Det er vel ikke usannsynlig at det henger sammen med den økte bruken av internett og tempoet på nyhetsformidlingen der.

I mange aviser får også hver anmeldelse mindre plass. Når tidsfristene i tillegg er korte, risikerer man at anmeldelsen ender opp som forbrukerveiledning. Muligheten til å si hva denne boka/kunstverket formidler av mening eller av nye perspektiver blir svært liten, og det er synd både for den omtalte forfatteren og kritikeren. Heldigvis har vi i Norge også aviser som går den andre veien, som Morgenbladet, som nå prioriterer å ha færre, men lengre anmeldelser, og Klassekampens Bokmagasin, som både trykker anmeldelser av varierende lengde og lengre bokessay.

Hovedtrenden er likevel mindre spalteplass. Men jeg nøler med å kalle dette et spørsmål om ytringsfrihet, for det har vel aldri vært enklere å nå ut med et budskap enn i dag, via egne blogger, twitter og så videre. En frilanser råder over sin egen tekst, og så sant man ikke har skrevet under en avtale om det motsatte, kan man fritt publisere egne tekster på internett, enten i original eller i en lengre versjon. Men totalt sett har vilkårene for å skrive godt gjennomtenkte og bearbeidede kritikker blitt dårligere de siste årene, sett fra et profesjonelt perspektiv, hvor man altså forholder seg til en arbeidsgiver som setter tidsfrister, begrenser lengden på teksten og bestemmer hvor mange oppdrag man får og hvor mye man får betalt. Dette er en fare for habiliteten, i to betydninger av ordet: Tidspress og dårlig lønn gjør at mulighetene for faglig oppdatering blir mindre, og den faglige integriteten kan bli kompromittert om man må ta flere typer frilansoppdrag som skaper bindinger til andre aktører i bokbransjen.

Det største problemet er kanskje likevel at de dårlige vilkårene for kritikk innebærer en forringelse av den offentlige, opplyste og demokratiske samtalen. Norsk kritikerlag jobber hele tiden for at myndighetene skal se skjevheten mellom det de bevilger til kunst og kultur og det de kritikken av de samme kunstrykkene får. Hovedargumentet er at kritikk er en løpende evaluering av statlige bevilgninger til kultur. Det er også rimelig å tenke seg at kritikeren er et formidlingsledd mellom kunstneren og offentligheten som gir kunsten større utbredelse og betydning for samtiden. Å styrke kritikken ville jo da vært en god investering når man først anerkjenner kunstens betydning og har gjort et politisk valg om å bruke offentlige midler til å støtte kunstproduksjonen.

Kanskje kan nettopp satsing på nye medier være en måte å få myndighetene til å bevilge mer penger til kritikk, for de er jo opptatt av å henge med i utviklingen. Og det ville være på høy tid også. Per i dag gagner fokuset på aktualitet og den økte aktiviteten i bloggsfæren først og fremst forlagenes markedsføring. Entusiastiske amatørkritikere eller kjendisbloggere kan plutselig gi en bok fart oppover bestselgerlistene. Nylig havnet en nynorsk Fantasy-bok som var trykt i et opplag på bare 1500 på 2. plass over mest forhåndsbestilte bøker hos nettbokhandlere fordi en kjent blogger, Ida Jackson, anbefalte boka og oppfordret følgerne sine til å aksjonere for å støtte forfatteren. Markedsføringspotensialet i blogging er altså enormt, og forlagene vet å bruke det.

Forlaget Cappelen Damm er blant forlagene som har vært offensive overfor bloggerne. De siste par årene har de arrangert såkalte bokbloggerturneer, hvor de sender nye bøker ut til sju bloggere, som skal anmelde dem til en viss dato. Utdrag fra anmeldelsene postes på hjemmesiden til “turneen”, som lenkes til forlagets hovedside. Dette er altså bokomtaler som ikke koster forlagene mer enn en bok og porto (frankering). Det har skapt debatt i Norge, og lederen av Norsk kritikerlag, Anne Schäffer, har uttalt seg kritisk til praksisen. Schäffer påpekte da at alle de nye bokbloggene har brakt lite nytt i form, og etterlyste den eksperimentelle litteraturkritikken på internett. Og det beste ville vel være om det var kritikerne selv som stod for nyskapingen? Det er synd å overlate dette feltet til dem som er forstår internett, men er amatører når det gjelder litteratur.

En ny debatt om blogging er i gang akkurat nå i tidsskriftet Vagant. I forrige nummer uttalte Bernhard Ellefsen seg kritisk til kvaliteten på eksisterende bokblogger: ”Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikerens faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen”, skrev han i Vagant 4/2011. I debatten dette skapte på bloggene, kom det fram at mange ikke skjønte hva han mente med begrepet ”lesning” noe som aktualiserer formidlingsaspektet ved kritikk. Ellefsens utfall mot bloggerne kom interessant nok i starten av en artikkel med tittelen ”Voksenopplæring” og undertittel ”Fagfilosofi ikledd bloggens gevanter”, og han beskriver hvordan filosofene har måttet ”skrive mer åpent, mer impulsivt og polemisk enn de vanligvis gjør” og at ”formatet stiller nye krav til skribentene så vel som til leserne”. Det er innspill å ta med seg inn i formidling av litteratur via blogg. Kritikere kan jo ha en tendens til å skrive for hverandre. Og det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men vi trenger flere typer kritikk, og ulike typer kritikere. Vi trenger eliter som skaper en kritisk diskurs på et teoretisk høyt nivå, som forsker ved universitetene og jakter på det nye, som har sterke meninger om hva slags litteratur vi trenger nå, og hva som er passé. Men all kritikk kan ikke være der. En elite som bare er interessert i hverandre, vil snart miste berettigelsen som samfunnsaktør. Formidling er også viktig for at litteraturen skal på påvirke samfunnet den blir skapt i. Kanskje må kritikere prøve ut nye måter å skrive om litteratur på, kanskje veksle mellom ulike sjangre, rettet mot ulike målgrupper? Mulighetene er mange, men å nå ut krever kunnskap om hva som fungerer på nett samt bevissthet om hvilken målgruppe man ønsker å nå.

(Innlegget endte her, men det følgende ble sagt i løpet av debatten.)
Jeg var nylig på et kurs om blogging i regi av Universitetet i Oslo. De gav tips som for eksempel at man for å nå ut skal skrive personlig, bruke bilder og ta utgangspunkt i aktuelle hendelser, altså er det tabloidenes krav til aktualitet og appell som også gjelder her. I tillegg er et triks for å generere kommentarer fra publikum å legge inn feil i teksten! Da blir folk ivrige etter å gjøre oppmerksomme på feilen, og man har fått i gang en dialog. Bloggsfæren er i stor grad preget av det folkelige, muntlige og uhøytidelige. Et eksempel de trakk fram på kurset, var et tilfelle av utradisjonell ”sjangerblanding”: Bloggen ”Sunniva Rose. Om kjernefysikk og forskning og sånn”. Det er en ung, kvinnelig fysiker som forsker på avansert kjernefysikk, men som presenterer seg på noe som ser ut som en typisk rosablogg. Hun kaller seg rosa-nerd. Hun skriver muntlig, og teksten er full av smilefjes, hjerter og bilder av henne selv. Hun har blogginnlegg om lipgloss den ene dagen og om sine favoritter i det periodiske system den neste. Jeg vet ikke om det vil ha noe for seg å prøve noe liknende om bøker, jeg vil tro at man i så fall bør ha en helt genuin interesse for lipgloss, og tilsvarende, og ikke prøve å late som. Men tanken er i alle fall interessant. Men, jeg må til slutt presisere, at selv om internett åpner store muligheter, også for kritikere, er det foreløpig er ikke enkelt å få økonomisk utbytte av blogging. Dermed er vi tilbake til start, ved kritikkens økonomiske vilkår. Det perspektivet må være med, og der trenger vi nytenkning.

Merete Røsvik Granlund