Kritikerløft for dansekunst

På 80-tallet var det et kritikerkor av danseanmeldere som skrev om all den dansekunst som ble vist på norske scener, les Oslo og omegn. Dansekunstnere sto i en kreativ dialog med fem-seks kritikere som alle fulgte deres kunstnerskap. Det var på langt nær like mange danseforestillinger som i dag, men antall danseanmeldere er det samme da som nå.

Siste Mohikaner
I dag er det ca syv organiserte anmeldere på landsbasis som i tillegg til dansekunst anmelder, teater, musikk og arkitektur. De skriver to til tre danseanmeldelser per semester og oppdragene blir stadig færre. Lokalaviser og nettsteder står hovedsakelig for publiseringen. Inger-Margrethe Lunde, en av Norges best synlige danseanmeldere med lang fartstid, sa opp som frilans i Aftenposten før jul. Uten kontinuitet som kritiker og kun sporadisk kontakt med leseren ble danseanmelderiet til ”ingenting”.

Danseanmelderiet er dermed så å si ute av rikspressen. Teateranmeldere tar over der danseanmeldere gir opp eller sier opp. De prioriterer ikke å skrive om dans da de knapt får anmelde teaterforestillinger utenfor Oslo, ei heller den frie scenekunsten. For dansekunstnere er det å få så mye som én anmeldelse per forestilling storartet. Men blir anmeldelsen for kritisk, er det lett å avfeie en enkelt kritikerrøst. Selv Fredrik Rütter som dominerte danseanmelderiet på 1990-tallet og utfordret samtidsdansens utvikling, anmelder mindre dans og innehar ikke samme posisjon som før.

Mangler uavhengig kvalitetssikring
Dansekunstnere og dansescener etterlyser danseanmelderiet, men hvor mye er dansefeltet beredt på å gi for å styrke den? I dag er det fagutvalg med dansekunstnere i bl.a. Norsk kulturråd som velger ut hvilke kunstnerkollegaer som skal få stipend og produksjonsstøtte. Likeledes er det dansescener som Dansens Hus med kunstneriske råd som avgjør hvilke dansekunstnere som skal settes opp på programmet.

Ingen av disse offentlige institusjonene er uavhengige nok til å kvalitetssikre dagens dansekunst alene. Derimot er det kritikkens oppgave å være fri og uavhengig. Uten hensyn til egne interesser, kan kun kritikere vurdere om dansekunst har kvalitet nok til å settes opp på statsdrevne scener og om det bør brukes statlige midler på utviklingen av den. Et større kritikerkorps vil kunne korrigere kunstinstitusjonenes lukkede vurderingsformer. Men hvem skal finansiere kritikken?

Statlig strategi
21. juni i fjor vår anmodet Norsk Kritikerlag med Kulturdepartementet om at Staten bør ha som mål å bruke 1% av de statlige bevilgningene til dansekunst til kritikk av den. Bakgrunnen for forslaget var at en strategiplan for dansekunst 2012-2015 skal utvikles. På innspillsmøtet til strategiplanen arrangert av Kulturdepartementet, ble dansekritikkens svake stilling hørt, men senere har ingen hørt noe fra dem. Strategiplanen er utsatt på ubestemt tid.

Hvorfor skal Kulturdepartementet styrke danseanmelderiet? Det har altfor lenge rådet en oppfatning av at media er ansvarlig for kritikk av dansekunst, men kunstkritikk har primært en kunstpolitisk funksjon, og bare i annen rekke en mediepolitisk. Det hevder kunstkritiker Dag Solhjell på Kunstforum (2010). Staten bør med andre ord holdes ansvarlig for at dansekunst ikke bare støttes, men også kvalitetssikres.

Solhjell mener videre at “en kunstner ikke kan klage over å ikke få stipend, [og økonomisk støtte] men at det er rimelig at [hun] må kunne klage hvis [hun] ikke får en uavhengig og offentlig kritisk vurdering” (Kunstforum 2010). Klagen bør i tilfelle rettes til Kulturdepartementet og ikke til media. Les Dag Solhjells utspill på Kunstforum her.

Grunnlovsfestet
Kulturdepartementet skal forvalte Grunnlovens § 100, 6. ledd: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale.”

Norsk kritikerlag mener at den uavhengige kritikken er en forutsetning for den åpne og opplyste offentlige samtalen. Kritikken er med på å legge premissene for samtalen. Kritikken målbærer og formidler den kulturen som speiler samfunnets tilstand, en kultur som er mer enn underholdning og tidtrøyte.

For å nære denne samtalen i en tid der media kutter ned og ut kvalifisert kritikk er det nødvendig med offentlig støtte til kritikere og til kritikken. Det er like nødvendig som å støtte både produksjon og formidling av kunst, hevder leder i Norsk Kritikerlag, Anne Schäffer, i sitt innspill til Kulturdepartementet .

For 2011 ble det bevilget nærmere 113 mill. kroner til faste institusjoner, tiltak og ordninger på dansefeltet, utenom Nasjonalballetten. I tillegg ble ca 50 mill. under Norsk kulturfond fra ordningene for hhv fri scenekunst – dans, koreografi og formidling/gjestespill, samt midler fra basisfinansieringsordningen bevilget. I år har staten lagt på 10 millioner kroner til den totalen uten å vite sikkert om dansekunsten holder mål. Bevilgningen inngår i det Anne-Britt Gran kaller et gedigent historisk eksperiment. Man må spørre hva mer penger til kultur faktisk fører til, sa forskeren fra BI til Aftenposten i februar.

Å gi for å få
Det er lenge siden 80-tallet da dansekunstnere brukte kritikk som veiledning for kunstnerisk utvikling. I dag er anmeldelser nyttig som synliggjøring av dansekunst, men ikke lenger nødvendig dokumentasjon for å motta støtte fra for eksempel i Norsk Kulturråd. Siden dansekunst knapt nok anmeldes lenger, ville det være et urimelig krav. Samtidig er det underlig at Norsk Kulturråd endrer prosedyrer istedenfor å sende bekymringsmelding til Kulturdepartementet om manglende kvalitetssikring.

Ønsket om at dansekunst inngår i og påvirker den åpne og opplyste offentlige samtalen, virker ikke stor lest ut fra debattfora som Scenekunst.no. Dansekunstnere er varsomme med å kritisere makthavere offentlig, kanskje av frykt for sanksjoner? Det er i tilfelle en misforståelse av demokratiske prinsipper som må øves og prøves for at demokratiet skal fungere. Å tørre og kritisere er en øvelse i det å tåle kritikk, også danseanmelderi.

At et samlet dansefelt virker ambivalent til kontinuerlig kritikk av sin kunst er ikke rart all den tid det kan påvirke hvem som får statlig støtte og hvor mye. Et stort og uavhengig kritikerkorps vil sannsynligvis føre til at flere dansekunstnere må gi seg eller skaffe seg private sponsorer. En slik utvelgelse kan virke brutal, men kanskje er det bedre enn at dansekunstnere i råd og utvalg blir satt til å ofre egne kollegaer helt på egen hånd.

Ofre for å overleve
Dersom dansekunstnere og deres fagforening får spørsmål om de vil dele 1% av bevilgningene sine med kritikerne, gjenstår det å se hva de vil svare. I dansefeltet der aktørene har blitt svært gode til å stå på krava, er det kanskje ikke like selvsagt å gi som å få? Hvorfor skal dansekunstnere ofre sine privilegier for å få kritikk dersom det resulterer i at de får mindre statlig støtte?

Frie midler vil være svaret på dette. Samtidig vet vi at slike penger er vanskelig å oppdrive. Det er nødvendig å se helhetlig på saken. Dersom dansekunstnere ikke gir litt av sitt til uavhengig kvalitetssikring av sin kunst, så virker det i demokratiets navn mistenkelig. Da er det bare et spørsmål om tid før Fremskrittspartiet får satt stoppere for dagens bevilgninger til dansekunst. En del av overføringer til dansekunst må øremerkes kritikken av den samme for å sikre dansekunstens framtid.

Norsk kritikerlag med meg mener at det er behov for et kritikerløft i strategiplan for dansekunst 2012-2015. Når Kulturløftet munner ut i 2014 vil kritikerløftet bidra til å vurdere det historiske eksperimentet av økte bevilgninger til kunst og kultur fra 2004 fram til i dag.

Anne Schäffer og Sidsel Pape: Innspill til Kulturdepartementet lagt fram på innspillsmøte om Strategiplan for dansekunst 2012-2015, 21.06.2011.