Kritikken og løftet

Les kronikken og svaret her:

Kritikken og løftet

Uten en kvalifisert og uavhengig kritikk, risikerer man en kulturell offentlighet ute av stand til å ivareta andre kulturelle interesser enn de rent økonomiske og kommersielle.
I kulturmeldingen «Kulturpolitikk fram mot 2014» definerte regjeringen Bondevik (II) kvaliteten og den opplyste offentlige samtalen om kunsten som den grunnleggende målsettingen for kulturpolitikken. Det gav kulturmeldingen en bred politisk profil, som også opposisjonen kunne slutte seg til. Problemet var at kulturmeldingen i mindre grad tok stilling til hvem som skulle ivareta kvaliteten i den offentlige samtalen og hvordan en kulturpolitisk skulle kunne stimulere til dette.

• Det var nettopp dette de daværende opposisjonspartiene SV, AP og SP poengterte i sin budsjettinnstilling til statsbudsjettet 2005 (Budsjett-innst. S. nr. 2 – 2004-2005). I merknadene til «Post 73 Kunstnerstipend» kan man lese følgende uttalelse om den virkelige utfordringen i forhold til kulturmeldingens grunnleggende målsetting:

Den virkelige utfordringen blir å ta stilling til hvem som skal ivareta kvaliteten i den offentlige samtalen, og hvordan en kulturpolitisk skal kunne stimulere til dette. Kritikerne står i en særstilling når det gjelder formidling av kunst, teater, musikk, dans, film og litteratur.

Før valget la opposisjonen vekt på kritikernes særstilling når det gjelder formidling av de ulike kunstneriske uttrykkene, ikke minst i lys av behovet for en sterk og uavhengig kulturell offentlighet. De stilte spørsmål om de eksisterende støtteordningene til norske kritikere er gode nok og mente «departementet i samband med dette bør vurdere om Kritikarlaget kan tildelast arbeidsstipend».
Nå sitter den daværende opposisjonen i regjering. De har begynt det såkalte kulturløftet. Det gjenstår imidlertid å se hvor tungt den nye regjeringen er villig til å løfte i de kommende årene.

• Vil de akseptere den virkelige utfordringen de har gitt seg selv? Vil de ta stilling til hvem som ivaretar kvaliteten i den offentlige samtalen? Og vil de støtte den mest utsatte gruppen skribenter i dagens kulturelle offentlighet: kritikerne?

Kritikken per i dag frister en mager tilværelse i norske medier. Historisk sett har den alltid gjort det. Den skrives ofte av frilanskritikere, under honorar- og avtaleforhold som svært sjelden tillater kritikeren å leve av denne gjerningen alene. I en stadig mer omseggripende kulturkommersialisme er kritikeren lett å skvise. Kjendiser er bra stoff. Kritisk analyse er dårlig. Av den enkle grunn burde også kritikerne komme inn under den planlagte levekårsundersøkelsen for kunstnere.
Hvorfor trekker vi ikke bare på skuldrene og konkluderer at dersom det ikke lar seg gjøre å leve av kritikk, så er det ingenting å leve av? Fordi kritikeren like fordømt står i en kulturpolitisk særstilling når det gjelder formidlingen av kunst, teater, musikk, dans, film og litteratur!

Kritikeren har en dobbelt oppgave. For det første er det hennes forpliktelse å se, studere og vurdere kunstneriske uttrykk. Med utgangspunkt i sin egen faglig tyngde, følsomhet og erfaring fra ulike kunstuttrykk skal hun vurdere kunsten kvalitativt, og sammenlikne den med eldre, andre samtidige, gjerne utenlandske og vidt forskjellige kunstuttrykk. For det andre er det hennes oppgave å ytre seg om denne kunsten i en allmenn offentlighet. Først i det øyeblikket noen ytrer seg om kunsten i et offentlig rom, er det mulig å skape samtaler som går utover rammene for den private eller institusjonslojale samtalen, og som dermed henvender seg til, møter og berører andre mennesker. Bredere og bedre meningsbrytning gir mennesker muligheten til å bry seg og til å fordre kvalitet – ikke minst ulike kvaliteter! – og dermed til å utfordre etablerte oppfatninger og sannheter.

Det er først gjennom realiseringen av kritikkens doble forpliktelse overfor kunstverket og offentligheten at det er mulig å snakke om en virkelig demokratisk og uavhengig kulturell offentlighet på ytringsfrihetens grunn. Egne arbeidsstipend til kritikerne vil stimulere til en realisering av Kulturmeldingens overordnede og grunnleggende målsetting.
Det ville også være en historisk anledning til politisk å løfte kritikken ut av dens altfor langvarige tilværelse som en underbetalt, undervurdert og underprioritert virksomhet.
Uten en kvalifisert og uavhengig kritikk, risikerer man en kulturell offentlighet ute av stand til å ivareta andre kulturelle interesser enn de rent økonomiske og kommersielle. Kulturpolitikk er derfor en farligere virksomhet enn det budsjettene tilsier. Vi velger å tro at den tidligere opposisjonen fortsatt er klar over dette, nå når de sitter i regjering, til tross for de uklare signalene i budsjettet for 2006. Vår oppfordring til Stoltenbergs andre regjering lyder derfor som følger: Stå for det dere sa! Gjør ytringsfrihet til den virkelige kulturpolitiske utfordringen! Egne arbeidsstipend til kritikerne!

Svar til <LINK http://www.dagbladet.no/kultur/2005/12/24/453050.html _top>G. O. Hægdahl

Arbeidsstipend til kritikere
I Dagbladet den 24. desember, skrev komponist G. O. Hægdahl et innlegg under tittelen <LINK http://www.dagbladet.no/kultur/2005/12/24/453050.html _top>«Fri oss fra kritikerne» hvor han tok kraftig avstand fra Norsk kritikerlags krav om egne arbeidsstipend for kritikere (Dagbladet 15. desember). Ifølge Hægdahl er kritikerne «overflødige […], mislykkede kunstnere eller overbeleste kunstteoretikere […], en slags kunstdiktatorer som forsøker å tvinge sine personlige oppfatninger og smak på brukerne av kunsten».

Dersom det stemmer at kritikerne er vår tids overflødige kunstdiktatorer, så er vi fullstendig enige med Hægdahl: Kast kritikerne ut av staten!
Hægdahls virkelighetsforståelse er imidlertid ulykksalig fordreid. I dag er det kunstnerne som mottar statlige stipendier.

Den samlede bevilgningen i 2005 var på drøyt 177,6 millioner kroner. Kritikerne får under 100 000 kroner i reisestipend. Norsk kritikerlag ønsker ikke i denne omgang å utfordre kunstnerstipendiene – uten kunstnerstipend ville både publikums og kritikernes hverdag vært gråere.

Samtidig frykter Norsk kritikerlag, at dersom vi ikke styrker den kvalifiserte kritikken i en bred offentlighet, så vil samtalen om kunsten bli henvist til den private salongen eller de kommersielle massemediene.
I en slik verden vil det være umulig å skille den som roser fra den som smisker.
Men akkurat det er kanskje ikke kunstnerne selv så opptatt av.