Kritikkens uavhengighet

(Publisert i Stavanger Aftenblad, torsdag 10. januar 08)
Med sin kommentar i Aftenbladet 7. januar reiser kunstkritiker Trond Borgen en viktig debatt. Borgen ser seg tvunget til å avstå fra å skrive kritikk av kunstutstillinger innenfor rammene av Stavanger2008, dette fordi Aftenbladet ? Borgens arbeidsgiver ? er hovedsponsor for de mange 2008-arrangementene. Resonnementet er klart og tydelig. En kritikers troverdighet undergraves i det øyeblikk arbeidsgiveren tar på seg rollen som en kommersiell aktør i kunstfeltet.

Borgen skriver: ?Full integritet og en habilitet det ikke kan stilles spørsmålstegn ved er, i tillegg til faglig tyngde, kunstkritikkens viktigste fundament.? Bedre kan det ikke sies. Borgens redegjørelse for kritikkens autonomi samsvarer med Norsk kritikerlags oppfatning av kritikkens funksjon. Kritikerlaget arbeider for å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser, samt å fremme kritikkens kvalitet og uavhengighet.

Men hva vil det si å være uavhengig? Eller: Hvor mye uavhengighet kan en kritiker forlange? I et nummer av tidsskriftet Kritiker finner vi følgende situasjonsbeskrivelse fra Mariann Enge, litteraturkritiker i Aftenposten: ?Å skrive i den riksdekkende dagspressen er å være tildelt en diger megafon, iført tvangstrøye og med en pistol mot tinningen.?

Jeg vil tro en rekke kritikere kjenner seg igjen i det Enge her skriver. Kritikkens rammebetingelser er ikke gode. Den typiske kritikeren er en frilanser som lever på avisens nåde. Noen av oss er heldige og får gjennomslag for egne ideer. Andre befinner seg i en situasjon der de lydig må påta seg ethvert oppdrag redaktørene mener er av betydning. Og fellesnevneren? Jo, i likhet med den ?heldige? er den uheldige kritikeren en underbetalt kulturarbeider.

La oss derfor håpe at Trond Borgens verdifulle kommentar og modige beslutning vil gi støtet til en høyst nødvendig debatt om kritikkens rammebetingelser. Det er på høy tid at avisene begynner å sponse kritikken. Velkommen til kritikeråret 2008!