Kritikk tema for Kurer
Kulturmagasinet Kurer tok 12. oktober opp som tema hvorvidt det er problematisk at kunst- og kulturlivet i distriktene i mindre grad enn tidligere blir dekket av riksavisene.
Gjester i radioprogrammet Kurer 12. oktober var billedkunstner Håkon Bleken, kommentator i VG Yngve Kvistad, leder i Kritikerlaget Ida Habbestad, kultur- og debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås og dramaturg ved Det norske teater Knut Morten Amundsen.
Her gjengis et kort referat av noen hovedpunkter i programmet, som kan høres i sin helhet ved å følge lenken nederst på siden.
Av de som ble intervjuet var det bare Åmås som ikke mente det var et problem at kunst- og kulturlivet utenfor Oslo blir omtalt og anmeldt sjeldnere i riksavisene. Åmås mener Kritikerlaget er fiksert på volum og omfang når det hevdes at kritkken bør holde tritt med veksten i kulturlivet.
– Kritikken kan ikke «eksplodere» i samme omfang som kulturlivet. Leseren har begrenset tid og vil ha redigerte aviser, da sier det seg selv at valgene må bli harde og bevisste, sier han. Og videre: – Det er ingen som er så flinke til å sutre over journalistikkens forfall som deler av kulturlivet, men det er kunnskapsløst og innsiktsløst.
Ida Habbestad kunne fortelle at hun opplever en vesentlig økning i henvendelser fra folk som har produsert noe de ønsker skal bli sett og vurdert, uten at det er mulig å følge opp. Hun foreslo å opprette en støtteordning som stimulerer aviser til å prioritere kritikk, spesielt de som reiser rundt i landet. Man kan også se for seg mer støtte til tidsskrift som tar for seg nisjekunsten.
– Jeg er enig med dem som sier «heller en dårlig anmeldelse enn ingen», for det er det verste av alt, sa Håkon Bleken. Det samme sa Knut Morten Amundsen.Yngve Kvistad mente at man i rikspressen undervurderer det som skjer i kulturlivet utenfor Oslo, og dermed overvurderer det som skjer i Oslo. Han betegnet seg som kulturpessimist.
– Det skjæres ned i redaksjonene for tida, og da er kunstkritikken og anmelderiet det første som ryker ut fordi det blir vurdert som mindre viktig enn å ha journalister som kan rykke ut for å dekke andre nyheter. Det er et paradoks i en tid hvor kakofonien er større enn noen gang. Man skulle tro at behovet for noen som kunne skille skitt fra kanel var større enn noensinne.
Kvistad understreket videre at kritikk er en tradisjon like gammel som massemediene. På tampen av 1800-tallet oppstod talemåten «kritikken er avisens salt».
– Anmeldelser har vekt opprør og bestyrtelse, og har drevet kunst- og kulturlivet, og for så vidt også samfunnet, framover. Tenk på mottakelsen av Ibsen, den utvidet hva det var greit å ytre i det offentlige rom. Det var kritikken som holdt debatten levende og gjorde at offentlige myndigheter måtte gi etter, fortalte Kvistad.
Karl Morten Amundsen hevdet at det seriøse teaterstoffet er for nedadgående, noe han mente kan tidfestes til da opplagstallene for avisene stupte på 2000-tallet. Han stilte også spørsmålstegn ved prioriteringene i avisene, og mente de bruker mye tid på «underlødig» stoff.
