Norsk teater mangler ambisjoner, trenger flere teaterfestivaler og speiler ikke samfunnet. Dette var noen av påstandene som kom fram da Norsk kritikerlag arrangerte kritikersalong på Black Box Teater 12. november.

7. desember arrangerer Norsk kritikerlag en åpen kritikersalong med rundebordsdebatt om Øystein Ustvedts nylig utgitte Ny norsk kunst etter 1990. Med dette initiativet ønsker Kritikerlaget å åpne for ordskifte om tendenser i de siste tyve årenes norske kunst, og å sette søkelys på disse spørsmålene: Hvordan kan man fortelle de siste tyve årenes kunsthistorie? Hvilke kriterier bør legges til grunn for en slik fremstilling? Og hvem sitter egentlig med definisjonsmakten?

Norsk Journalistlag og Norsk kritikerlag utlyser i fellesskap to stipend til frilansere som produserer kritikk til etermedia innenfor områdene teater, musikk, dans, kunst eller litteratur, eller produserer mediekritikk i eller av etermedia. Frilansere som ønsker å etablere seg som mediekritikere, kan også søke.

– Norsk kritikerlag mener at debatt og kritiske utspill er av avgjørende betydning for utviklingen i et demokratisk samfunn, men anonyme angrep av den typen Susanne Christensen, og andre før henne, har opplevd, har etter vår mening ingen rett til å bli publisert i seriøse kanaler. Ytringsfrihet og reell dialog forutsetter at det bak hver ytring står et gjenkjennbart individ med mot til å stå for egne meninger, skrev Anne Schäffer, Kritikerlagets leder, og Merete Røsvik Granlund, leder av AU litteratur, i et innlegg i Klassekampen 29. oktober.

På Kritikersalongen som 3. november ble arrangert om Bjørn Sortland, årets vinner av Aschehougprisen, fortalte han at han går med på nesten hva som helst for å få realisert bildebokprosjektene sine, men gjerne omdefinerer oppdraget underveis. Han har ikke et formidlingsprosjekt, verken om kunst eller Gud. Derimot ønsker han å være lojal mot “knehøyden”, altså skrive på en måte barn kan skjønne og ha glede av.

“Norges mest innflytelsesrike poet i 1991 var dansk,” ifølge kritiker Hadle Oftedal Andersen. Søren Ulrik Thomsen er stadig viktig – selv om ikke alle vil følge hans eksempel. Og godt er det, mener han selv. Referat fra kritikersalong om Søren Ulrik Thomsen i samarbeid med Oslo Poesifestival 13. november.

Kritikk av dansekunst blir stadig mer avhengig av kritikerens individuelle engasjement, men den enkelte kritiker er også mer utsatt. Dansekritikerens rolle er i endring, men hvilken rolle skal kritikere av norsk samtidsdans ha? Hvor langt fra eller tett på bør dansekritikeren være dansemiljøet? Bør kritikeren være en kollega, eller er kritikerens rolle bedre ivaretatt av en skribent med journalistisk eller en annen bakgrunn? Skal kritikeren med sine anmeldelser veilede, vurdere eller kontekstualisere? Skriver kritikeren for samtidsdansmiljøet eller for publikum – og hva er forskjellen?

20. oktober stilte Norsk kritikerlag stilte disse spørsmålene til sentrale aktører i det norske dansemiljøet på en kritikersalong i samarbeid med CODA.

Hva skjer i norsk samtidspoesi, hva er best, hva er mest interessant og hvorfor? Er det mulig å se nye tendenser i utgivelsene fra 2011 sammenlignet med foregående år? Kritikerne Hadle Oftedal Andersen (Klassekampen) og Mariann Enge samtaler på Litteraturhuset i Oslo.

Norske ungdommer over hele landet skal nå begynne å lese det nominasjonsjuryen fra Norsk kritikerlag mener er årets åtte beste bøker. Nominasjonene til Ungdommens kritikerpris er klare.

Søren Ulrik Thomsen har vært en ledende skikkelse i skandinavisk poesi i 30 år. Hans diktsamlinger oppnår salgstall som hans kollegaer bare kan drømme om. Møt Thomsen i samtale med Hadle Oftedal Andersen (kritiker i Klassekampen, lektor ved Helsingfors Universitet) og Louise Mønster (lektor ved Aalborg Universitet). Ordstyrer er Torunn Borge (forfatter og kritiker). Gratis inngang.

9. og 10. oktober 2011 samlet ca. 75 skandinaviske kritikere seg til debatt og tekstkritikk på Lysebu utenfor Oslo. «Kritikkens retorikk» var tema, og målet var å sette fokus på kritikernes argumentasjonsmåter. På hvilke måter fremfører kritikerne sitt syn? Finnes det retoriske vendinger som går igjen i kritikk av alle kunstformer?

Vi har kanskje aldri hatt et så rikt scenekunstliv i Norge som i dag. I tillegg til nasjonale, regionale og lokale scener har vi både riksteater og en rik flora av ulike festivaler. Men med nedleggelsen av Samtidsfestivalen forsvant en viktig og i norsk sammenheng kanskje unik kilde til det tekstbaserte samtidsteateret. Hva slags historier er det vi som norsk teaterpublikum går glipp av? Med denne Kritikersalongen ønsker vi å ta et skritt tilbake og se norsk teater i internasjonalt og samtidig perspektiv.