Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Dsc 3954
Fra v. Marcelo Evelin, Snelle Hall, Sidsel Pape, Mia Habib og Margrete Kvalbein

Dans og kritikk: overskridelse av grenser

Referat fra kritikersalongens debatt Dans og kritikk: overskridelse av grenser

Kritikerlaget 14. juni 2016 ReferaterLitteratur

Debatten fant sted om kvelden 27. mai 2016 på Bergen offentlige bibliotek, og var et samarbeid mellom Kritikerlaget og Festspillene i Bergen med støtte fra Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Debatten ble ledet av Sidsel Pape, dansekunstner og kritiker. Hun hadde med seg et panel bestående av dansekunstner, koreograf, forsker og kritiker, Snelle Hall og Margrete Kvalbein som er dansekunstner, koreograf og kritiker. I tillegg var Marcelo Evelin (Brasil) og Mia Haugland Habib i panelet. De to har koreografert hvert sitt verk i Carte Blanche sin festspillproduksjon under overskriften We are here together.

Samtalen skulle dreie seg om sjangeroverskridende dans. Altså dans som tar opp i seg elementer fra andre kunstformer og uttrykk og som dermed motsetter seg å bli satt i bås. Det sentrale spørsmålene var hvem det er som overskrider hvilke grenser, eventuelt hvem som bør overskride grenser – er det kunstnere, kritikere, kunstverkene eller kritikken? Målet for samtalen var å belyse hvordan kritikk av samtidsdans kan fungere og hvordan den kan forbedres.

Tidligere på dagen hadde debattleder og paneldeltakere møttes til lunsj. På bakgrunn av dette hadde Pape formulert en del spørsmål som hun rettet til de ulike paneldeltakerne.

Første spørsmål gikk til koreograf Evelin: I hvilken sjanger vil du plassere forestillingen din med Carte Blanche The who of things?
Evelin poengterte at lunsjsamtalen var høyst interessant og at de heldigvis ikke var enige om noe, hvilket skulle være en styrke, for i ethvert demokrati er dissens viktigere enn konsensus. Han er ikke opptatt av å sjangerbestemme egne verk, men kaller det samtidsdans (contemporary dance), fordi det fysiske arbeidet med kroppen har vært hans arbeidsområde gjennom studier og praksis i 30 år. For ham er dette en måte å tenke om oss selv og vår væren, om hvordan vi er fysisk og politisk tilstede i verden. Nå er han for eksempel opptatt av situasjonen i Brasil, og med å finne måter å samles på og organisere seg i et stort land med over 200 millioner innbyggere.

Videre gikk ballen til Kvalbein, med spørsmålet: Hvorfor insisterer du på å sjangerbestemme det du skriver om?
Kvalbein innledet med at ord er merkelapper. De klassifiserer. Man kommer ikke utenom ord når man skriver og snakker om kunst. Som kritiker forsøker man jo å definere det man skriver om. Sjanger kan gå på mange ulike ting som stil, teknikk og tradisjon. Å vite sjangeren på forhånd kan hjelpe publikum og kritiker med å innstille seg på hva de skal oppleve. Det kan også hjelpe forståelsen for intensjonen med verket og hva kunstneren sikter på. Det viktigste er ikke å klistre merkelapper, men å kunne kunne få en opplevelse av, og kunne beskrive nødvendigheten av prosjektet. Å kunne gjenkjenne hva stykket handler om og hva som eventuelt står på spill. Å kanskje er det dette som er poenget med å kunne bruke ulike merkelapper, å kunne navngi hva som står på spill.

Den innledende runden gikk så videre til Hall med spørsmål om termen «interdisiplinær» er irrelevant eller brukbar når det kommer til å snakke om eller beskrive dans. Hall mente at det kan være et verdifullt begrep, men at det er ikke noe nytt fenomen innenfor scenekunsten. Kunstneriske uttrykk er i stadig utvikling, og performative uttrykk er interdisiplinære i sin natur.

Habib fikk spørsmålet om hvem sitt ansvar det er å sette danserforestillingen inn i en sosiopolitisk kontekst.
Habib svarte at kontekst er vesentlig. Det er veldig vanskelig å snakke om et verk uten å snakke om kontekst. Vi snakker om noe som både er og bør være i bevegelse. Mange kunstnere leter etter noe de ikke vet hva er, eller forsøker å undra seg definisjoner, søker en ustabil grunn eller noe som ligger mellom det vi vet hva er. Kunstnerne både leter etter og forsøker å åpne noe, samtidig som vi befester noe. Kritikeren kan også delta i forlengelsen av dette, og må forstå konteksten og se hvor vi er og hvilke spørsmål som presser seg på i dag. Hvem som har ansvaret for å sette verket i en kontekst er i bevegelse og prosess, og vil variere fra situasjon til situasjon, det finnes ikke et svar på det som et gitt en gang for alle. Kontekst henger også sammen med de subjektive brillene vi går rundt med og som vi aldri kan unndra oss. Det er viktig å være klar over hvordan det man ser og opplever henger sammen med læring og referanser.

Pape fulgte opp med følgende spørsmål: Går det an å hilse velkommen en kritikers tilbakemelding, dersom den beveger seg utenfor det man selv har tenkt? Hvis vedkommende kommer med en lesning man ikke selv har kunnet se?
Habib responderte med at man kan hilse det velkommen, dersom det er gjort med utgangspunkt i stykkets logikk. Da kan det være veldig interessant å se inn i et speil som gir en annen refleksjon enn den du forventer.

Hall skjøt inn at det alltid vil være en dialektikk mellom scene og sal. Alt kan leses på mange vis, og ethvert kunstverk vil komme til å leses subjektivt. Derfor er det viktig å være klar over hvilket ståsted man leser fra. Det er ikke bare verket som er situert, også den som skriver om verket er situert.

Evelin fikk et nytt spørsmål fra Pape: Hva er kritikerens jobb, og hvorfor?
Han startet med å løfte frem sin respekt for kritikere, og poengterte at han anser at de gjør et viktig arbeid som på et vis hører til eller følger med forestillingen. Det burde være mer plass for kunstkritikk i offentligheten. Dansen er en måte å nakke om situasjonen vår på, vi forsøker å si noe som ikke kan sies med ord, og det burde gis mer rom i offentligheten for denne samtalen. Derfor bør også kritikeren forsøke å utvikle uttrykket sitt ut fra stykket han har sett, og ikke omtale ting i kjente vendinger. Noen ganger er det kanskje riktig å arbeide med forvirring og å tilsløre. Å viske ut tradisjonelle forståelser av hva som er vakkert, godt og rett. Kritikerens oppgave er å forstå verket på en bredest mulig måte. Kritikeren er en slags dramaturg som ligger mellom forestillingen og folket. Og kanskje er det som Kvalbein sa, at dersom kritikeren lykkes med å avdekke hva som ligger og presser på bak forestillingen, så har han langt på vei lykkes.

Her fulgte Habib opp med en undring – går det an å la forestillingen fortsette å leve i kritikerens tekst? Kritikken er en form for verk i seg selv. Kanskje den også kan lete på samme vis som kunstverket leter? Slik at kritikken, til tross for sin selvstendighet, også kan være en forlengelse av verket den omtaler.

Kvalbein reagerte på Evelins etterlysning av forvirring og tilsløring fra anmelderens side. Hun ønsker seg ikke uklarheter i anmelderens tekst. Om et kunstverk er tilslørt og det er meiningen at det skal være slik, så kan man omtale det. Dersom verket er uklart uten at det er meningen eller det er gjort på en uavklart eller uinteressant måte, så må man som kritiker påpeke det. Kritikeren må være klar på eventuelle uklarheter og tilsløringer i verket.

Hall føyde til at det er ikke bare for kunstneren at noe bør stå på spill. Noe må stå på spill også for kritikeren. Det må være greit å ikke vite, overfor kunstverk som forsøker å forflytte grenser, og å oppmuntre publikum til nysgjerrighet. Det er ikke nødvendigvis enkelt å lese kompleks kunst. Noe skal gjerne kunne lese på flere måter samtidig. Det går an å la usikkerheten være tilstede i kritikken og å forklare hva usikkerheten består i. Mange kritikere unngår usikkerhet og uklarheter, de unngår det å ikke vite, fremfor å tilkjennegi denne usikkerheten.

Kvalbein fulgte opp med en utdyping om at anmeldere gjerne kan arbeide med en «informert usikkerhet». Å forsøke å være transparent rundt hva eventuell ambivalens, usikkerhet og uklarheter består i, og å kunne være oppriktig rundt motstridende krefter i verket.

Habib etterlyste deretter mer transparens når det kommer til anmelderens bakgrunn. Hvilken tradisjon står kritikeren i? Kjenner kritikeren kunstnerens historikk, eller er dette en person som har skikkelig peiling på den europeiske samtidskunsten, for eksempel? På den måten kan også leseren av kritikken gjøre seg opp et bilde av hvor denne personen snakker fra, og dermed gå i dialog med kritikken.

Kvalbein fortalte at hun har skrevet en del utenfor dansefeltet. Da har hun måttet trå forsiktig, snakke om det hun kan noe om, og også opplyse om sitt eget ståsted og erfaring. Det kan være en god øvelse å skrive for et annet felt, slik at man ikke går i en felle hvor man tror man har en endelig forståelse av hva dans er, ettersom vi jo snakker om et felt som forsøker å unndra seg definisjoner, og overskride grenser.

Evelin trakk frem et annet poeng rundt hvordan kritikken bør fungere. Det er viktig at den ikke er med på å opprettholde et hierarki. Kanskje kan kritikeren være med på å destabilisere kunnskapshierarket og tillate at alle ser og tar inn et kunstverk på sin egen måte? Kritikerne har mye makt gjennom den kunnskapen de besitter, og bør derfor ta ansvar for å spre denne makten gjennom å gjøre kunnskap tilgjengelig og gi verdi til flere ulike lesninger.

Hall svarte at det i Norge er en tendens til en holdning om at «scenekunst er vanskelig» og må tolkes intellektuelt. Slik kan kritikeren komme til å plassere seg hierarkisk over publikum, og samtidig undervurdere publikum. Kunstnerne lever i det samme samfunnet som sitt publikum, så noen ganger kan forklaringer på kunsten være med å komplisere fremfor å tilgjengeliggjøre. Kritikeren bør selvsagt snakke fra sin kunnskap og sitt perspektiv, men også gjøre en innsats for å avmystifisere scenekunsten og gjøre den tilgjengelig for flere.

Pape rettet et nytt spørsmål til Hall om hva som skjer når noen uten en praktisk bakgrunn i samtidsdans skal kritisere den typen forestillinger. Hun lurte på om man trenger erfaring som danser for å kunne skrive dansekritikk.
Til dette svarte Hall at det er viktig å huske på at mange som skriver om dans i Norge har annen bakgrunn, og at det ser ut til å funger helt fint. Samtidig er det mange utøvende kunstnere som også skriver kritikk. Så det er ikke vanntette skott og tydelige skiller mellom hvem som gjør hva.

De siste par minuttene åpnet debattlederen opp for kommentarer og spørsmål fra publikum. Teatersjef ved Carte Blanche, Hooman Sharifi fikk ordet. Han trakk frem at i debatten til nå har det vært snakket en del om kategorier innenfor dans. Men det finnes også kategorier eller sjangere innenfor kritikk. Man har den varianten hvor kritikeren ut fra sine private preferanser vender tommelen opp eller ned. Så har vi dem som har en problematiserende tilnærming og går i dialog med verket, og andre igjen som ser det som sin jobb å være en bro mellom kunstneren og publikum. Ofte kan man svært lett kjenne igjen hvilken type kritiker man har med å gjøre, noe som gjør det lett for meg som kunstner og kunstnerisk leder å avgjøre om dette er en stemme det er interessant for meg å lytte til. Jeg tror også at publikum generelt fort gjenkjenner hvilken type anmelder de har med å gjøre. De gjenkjenner om kritikeren er for privat, og kan avgjøre i hvilken grad vedkommende er verdt å lytte til.

Som oppfølging til dette spurte Pape om hvor mye makt kritikeren egentlig har, og hvordan man kan jobbe med den makten.

Sharifi mente kritikerne ikke har noen særlig makt, mens Evelin uttalte at kritikerne har mye makt. Særlig i tilfeller hvor offentligheten blir innbilt at deres egne ideer og tolkninger ikke er substansielle nok. Da kan det skriftlig publiserte blir en lov eller en standard som eier sannheten om kunstverket.

Videre kom Hall inn på at det er vesentlig for lesningen av teksten at den fungerer nettopp som tekst. Det spiller nesten ingen rolle hva den sier om stykket, dersom den ikke samtidig er godt skrevet og dermed blir lest.

Kvalbein utdypet med at hvorvidt teksten fungerer også avhenger av at man forstår konteksten man skriver i, og tar hensyn til forholdene man skriver under. At å trille terning i tabloidavisene hvor en må skrive en tekst på et par timer på svært begrenset plass, hvor du må være kjapp og komme med en vurdering, er en vesensforskjellig øvelse fra det å skrive for et fagtidsskrift med ubegrenset plass og bedre tid. Men uansett format og forum er det viktigste anmelderen gjør å forsøke og forstå hva noe er, og hvorfor det er slik, for å kunne vurdere det.

Avslutningsvis trakk Kvalbein hele tematikken tilbake igjen til utgangspunktet. Hun sa at når det gjelder overskridelse av grenser i dans og kritikk, er det i hovedsak et spørsmål om å forsøke å nå over, å nå fram til den andre. Det er et spørsmål om å nå over fra kunstneren til publikum, fra scenen til salen, og fra kritikeren til leseren.

Referat ved Lisa Nøttseter

I dette referatet har jeg forsøkt å holde meg på sporet av dette allmenne temaet, og tonet ned de direkte henvisningene til We are here together som forutsetter kjennskap til det spesifikke verket. Jeg gjør oppmerksom på at dette er et referat og ikke er en transkripsjon av debatten. Det er nokså stor forskjell på en samtale og en skriftlig fremstilling av denne. Debatten ble holdt på engelsk, mens denne teksten er på norsk. Dermed er denne teksten farget og begrenset av min forståelse og evne til formulering.