Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Ja, men nei - så ja igjen

Livet som kritiker er som å sykle nedover en vei brolagt med tegnestifter – i håp om å ikke treffe alle, skrev kulturredaktør i Vårt Land, Olav Egil Aune, i en kommentar om kritikkens nødvendighet som ble publisert i avisen tirsdag 10. august. Vi bringer artikkelen i sin helhet.

Kritikerlaget 13. august 2010 Ytringer

Av Olav Egil Aune

«Boka fikk god kritikk», sier vi – og tror vi vet alt om boka. Eller: «den musikken fikk da dårlig kritikk – hva skal vi med den?» Da tenker jeg: Her er en kritiker – igjen – som har lest boka død, lest den i søvn så å si. Eller hørt musikken vekk fra meg. Det er da den ville tanken om at det er skrevet mer enn nok om kultur i verden, slår ned i meg. Jeg blir myk i forsvaret og spør – er ikke kunsten og en bok noe man skal utforske på egen hånd? Er det ikke en verden jeg må gå inn i alene? Er det ikke jeg som skal utforske den for meg, ikke en kritiker? Er det ikke jeg som skal gå gjennom denne fødselen på egen hånd? Svaret er ja, men nei. Og så ja igjen.

Diskusjonen om kritikkens nødvendighet eller mangel på samme, er gammel som blyanten, kanskje også som fjærpennen. Vi som bedriver den slags (og til og med får penger for det, vil jeg for ordens skyld og i parentes si), står i en kryssild av forventninger. Noen vil at vi skal si sannheten. Andre at vi ikke sier sannheten – «ta nå hensyn, forfattere er også mennesker!». Noen ønsker, i løpet av en setning, å få vite om de skal kjøpe boka eller ei, andre tror ikke på noe før de har sett resonnementet bak – de vil ha lange artikler. Noen vil ha et «godt skrivestykke» om boka eller musikken, et stykke som er gjennomlevd, kunnskapsrikt og som viser at vi har tatt tingene inn over oss og løfter det videre. Andre vil ha det flatt som ørkenen, saksopplysningene er nok.

Så hvem er vi, kritikere, midt oppe i alt dette?

Neste uke står kulturhøsten der som en vegg. Forlagene starter høstslippet, plateselskapene kjemper om det lengste strået, teatrene og kino inviterer oss inn i mørke rom og museene vil gjøre oss klokere i sinn og skinn. Som en skyttel i den veldige veven, går kritikeren. På kryss og tvers. Da er det viktig å vite at kritikeren ikke er én, men flere. Det er like mange kritikertyper som det er kritikere, de fleste skriver på sin måte – og ikke andres. Og dermed mister altså begrepene «god kritikk», «lunken kritikk» og «dårlig kritikk» sin blanke og bare mening. En kritiker er riktignok en som «kan» stoffet, men det er ikke sikkert han/hun «kan» det for meg. Det er det kanskje en annen kritiker som kan. Og da er vi runden rundt og ser plutselig at vi må velge oss våre kritikere/anmeldere – dem vi har tillit til og det motsatte.
Feilen er denne: Når vi sier «kritiker», tror vi på én, allmektig og vel vitende skribent – en som kan alt. Det er maktkritikeren, den som tar Sisyfos’ oppgave inn over seg og skiller (selv)høytidelig mellom klint og hvete. Den som forteller sannheten. Den amerikanske kritikeren og skribenten Adam Gopnik sier at «den type kritikk som vil bestemme, hersker gjennom terror og går i glemmeboken. Kritikk som lever, lever av sin ånd».

Jeg teller etter og finner (i mitt eget hode, og kun i mitt) at det i tillegg til maktkritikken finnes minst seks andre kritikertyper i dagsavisene – noen, altså, for ethvert behov. For det første – den impresjonistiske, den som kåserer og nå og da er innom det den forholder seg til. Den kan virke tilfeldig, men er ikke det – den åpner gjerne dører, vi vil ha mer. For det andre – den ideologiske, som veier alt i forhold til en ideologi, en moral, en tro, som til syvende og sist blir subjektiv. Selv om det høres objektivt ut. For det tredje – den akademiske kritikken, som ofte (ikke alltid, for all del) kan oppleves som et regnestykke, hvor fasiten finnes et eller annet sted, det er ofte vanskelig å vite hvor. Så til sist – opplevelseskritikeren, kritikeren som går med et verk, tar det inn over seg, lar det romstere i kroppen, og dermed oppdager verden på verden som åpner seg i et stykke musikk. Og til syvende og sist vil gi opplevelsen videre. Noen synes at denne kritikken er for personlig, til og med usaklig. Det er den ikke. Det er egentlig den som tar verket på alvor.

Og: Så finnes det også en flokk gammelkloke pedanter, som – i sine kritikker – besvarer spørsmål som ingen har stilt, og som – om de var stilt – ikke bør besvares av en pedant. Og i tillegg den mest moderne av alle kritikertyper – terningkasteren, som jeg nevner i en bisetning, siden terningkastets mest fremtredende kjennetegn er den absolutte tilfeldigheten.

I dette konglomeratet står vi og i dette konglomeratet tror jeg på bokanmelderen, musikkritikeren, teaterskribenten, den som skriver om arkitektur. En kan være kunstner/forfatter eller «bruker» og hate kritikken så mye en vil, det hjelper ikke – det ville, tror jeg, vært rungende stilt rundt 99 prosent av kulturlivet og de som bedriver det, om ikke det skapte/det som skapes blir løftet fram til debatt.

Så god høst! Men stol ikke på kritikeren. Stol på din kritiker.