Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste voksenbok 2005 til Thure Erik Lund

Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2005 går til Thure Erik Lunds Uranophilia.

Kritikerlaget 01. mars 2006 LitteraturPriserKrit.sirkelen
Tel

Kritikerprisen for beste voksenbok 2005. Tale til Thure Erik Lunds Uranophilia under prisutdelingen torsdag 2. mars 2006 ved leder i Norsk kritikerlag, Trond Haugen

Av og til skulle man som litteraturkritiker ønske at det var mulig å tro – oppriktig, uten reservasjoner og med en hikstende entusiasme som gjorde vondt i brystet – at den gode litteraturen har politiske konsekvenser.

Jeg klarer ikke helt å tro på det. Men i dag vet jeg – hinsides enhver tvil – i hvert fall dette: Mottakeren av Kritikerprisen 2005 har skrevet et av de viktigste romanverkene fra overgangen mellom det 20. og det 21. århundret i den nordiske litteraturen. Romanen han mottar prisen for er det fjerde og siste bindet i den fantastiske romansyklusen om Thomas Olsen Myrbråthen. Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2005 går til Thure Erik Lunds Uranophilia.

Romansyklusen om Thomas Olsen Myrbråthen – eller Tomas Olsen Myrbråten – består foruten Uranophilia av de tre romanene Grøftetildragelsesmysteriet fra 1999, Compromateria fra 2002 og Elvestengfolket fra 2003. Allerede den første romanen i syklusen demonstrerte at Thure Erik Lund hadde funnet et særegent stoff og en særegen skrivemåte. I Grøftetildragelsesmysteriet møter vi den tidligere kulturminneforskeren og det selverklærte åndsmennesket Myrbråten som hver eneste dag gråter over verdens elendighet. Myrbråten tar etter hvert skrittet ut av tilværelsen som kulturbyråkrat i hovedstaden, vender tilbake til hjembygda og det vesle gårdsbruket Myrbråtan hvor han setter i gang et mystisk grøftegravingsprosjekt, før han i romanens tredje del går på skogen i et avsindig forsøk på å smelte sammen med naturen eller å nærme seg det han selv kaller verdensmaskinen.

I Uranophilia befinner vi oss et godt stykke ut i det 21. århundret. Hovedpersonen er blitt 62 år gammel. Hva som er skjedd i mellomtiden er det imidlertid ikke lett å finne ut av. Vi har fått høre om barndommen hans i tredjebindet Elvestengfolket og om bokverkstedet han driver i det framtidige samfunnet Compromateria i andrebindet med samme navn. Uansett drømmer Myrbråthen fortsatt om å gi verden et språklig uttrykk som makter å stå imot den motstandløse konsumpsjonen i det skamløse, moderne samfunnet han befinner seg i og som han selv karakteriserer som «den globale forbrukernazismen». Han drømmer om å bli verdensmaskinens talerør; en selvgående språklig organisme eller verdensteori som ytrer seg i ulike virksomheter som skrift, fiske og bilkjøring, eller gjennom voldsomme tilfeldighetsmaskiner som produserer innovative uttrykk utelukkende ved å la verdens materiale inngå i nye forbindelser med hverandre i form for kontinuerlig metamorfose.

Det er ikke lett å henge med i svingene når man leser Thure Erik Lund. Det fantastiske er at han får oss til å tro på denne drømmen.
Årsaken til av vi tror ham er at litteraturens språklige metamorfoser manifesterer seg helt konkret i hver eneste setning han skriver. Myrbråthens drøm folder seg så å si ut i grammatikken. Bare hør på denne passasjen mot slutten av Uranophilia hvor Myrbråthen forklarer sine egne skriverier ut fra erkjennelsen av at det mest revolusjonære et menneske kan gjøre i hans tid er ikke å tjene penger:

Se på meg nå! Jeg er ikke noe annet enn dette. Til deg kan jeg si hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Være en betrakter. En saktegående tilsidesatting. En som aldri vil komme til a bejuble denne nye offentligheten. En som vil insistere på å være kjedelig. For alt ved meg er helt vanlig. Dødt og uten kraft. Men det er mange slike som meg her i samfunnet. Det er bare sånn det er. Vi har enkle og motbydelige strategier. Vi kan si: Ikke si noe som andre kan tjene penger på. Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må ta en slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig. La forakt og hat sirkulere stille og kontrollert rundt i sinnet. La gærningene være i fred. Ikke stresse seg opp lenger over alle tullingene med amerikanske firehjulstrekkere som breier seg. Bare se kaldt på dem og de andre feigingene. Det er bare penger og makt folk er opptatt av. Når det kommer til stykket, er det ikke noe annet enn å grabbe til seg. Sleske seg innpå folk, og så karre til seg, i små umerkelige porsjoner. Av og til gir de opp anstendigheten, og jafser alt til seg på en gang. Vi har ikke lenger noe samfunn. Hele den vestlige sivilisasjon er ikke annet enn en endeløs kobling mellom penger og maskineri. Derfor må denne illusjonen om at vi har et samfunn brytes ned. For disse antisosiale pengetenkerne tjener fett på at vi lever i en slik samfunnsillusjon. Men realiteten er at vi ikke lenger har noe samfunn. Uansett hva disse fråtsemaniske teknomodernistene sier, er det vrøvl og hykleri. Jeg har hatet disse halvnaziene så lenge at jeg er blitt venn med hatet, det er blitt til et stille hat, rolig, veloverveid, selvmotsigende hat, som gjør at jeg tenker klarere, skriver bedre, er sikrere på meg sjøl. Hatet har glidd inn i forakt og bitterhet, og dannet et merkelig objekt inne i meg. Men det er blitt en sterk og glatt form på det, kjenner jeg, noe fettaktig, lett ruglete, der inne i meg, som svakt rugger når jeg tenker, og skriver, den gir setningene mine, ser jeg, et særegent skyv, og styrke, som jeg ikke er redd for sjøl å skulle påpeke, og akte, det er en kantete styrke der, med bisetninger, og innskudd, med harde ordpoengteringer, bråe, stive, som danner egne logiske strukturer.

I likhet med andre stilistisk enestående forfatterskap i Norden, som Søren Kierkegaard, Göran Sonnevi eller Dag Solstad, fortjener Thure Erik Lund å leses høyt. Det er først da man virkelig hører hvor godt han skriver. I det siterte utdraget fra Uranophilia legger vi i første omgang merke til den markante forskjellen mellom de korte, enkle og ofte ufullstendige, men poengterte setningene som skildrer hvordan Thomas Olsen Myrbråthen oppfatter seg selv og de lange, abstrakte setningene med en rekke innskudd og bisetninger som utgjør de verdensteoretiske refleksjonene hans. Nyskapende konstruksjoner som «saktegående tilsidesatting» eller «fråtsemaniske teknomodernister» representerer et særtrekk ved Lunds stil; en pervers glede over det norske språkets grenseløse potensial for ordsammensetting. Foruten å stikke seg fram i teksten, som en slags vital lundsk signatur, setter konstruksjonene en standard for passasjens øvrige ordvalg. I beskrivelsen av den fråtsemaniske teknomodernismen legger vi merke til en rekke verbfraser som opererer innenfor fråtseriets register: å grabbe til seg, å sleske seg innpå, å karre til seg og å jafse til seg. Og selv om Myrbråthen sier at det er om å gjøre å ikke la seg stresse opp av den vestlige sivilisasjonen, så demonstrerer språket hans at han allikevel gjør det.

Nei, det er ikke lett å lese Thure Erik Lunds Uranophilia. Han er en forfatter som fordrer tålmodighet av leserne sine. Verkene hans inneholder ubegripelige allegorier, utmattende liksom-vitenskapelige passasjer med parafraser fra autentiske og apokryfe «uranophiliske» verker, forvrengte, humoristiske og psykedeliske opptrinn av mytologisk-eventyrlig karakter, samt topografiske skildringer av verdener som befinner seg under verden. Man blir utmattet, man blir lei, man kjeder seg til og med, men uten noensinne å bli kvitt erfaringen av at her er det noe vesentlig som står på spill.

Så hva dreier egentlig denne litteraturen seg om? Paradoksalt nok lar Thure Erik Lunds romansyklus om Thomas Olsen Myrbråthen seg lese som et forsøk på å la litteraturen forsvinne. Han skriver i et merkverdig forsøk på å beskytte «skriften mot skriften selv» og dermed avvikle forestillingen om at vi har en litterær kultur. I dette perspektivet kan man betrakte Uranophilia som den forferdelige avslutningen av beretningen om litteraturens fall. Samtidig som man kan nyte den ubeskrivelige lykken det er å lese et språklig og tankemessig eksperiment uten sidestykke i den nordiske samtidslitteraturen.

Thure Erik Lund! Gratulerer med Kritikerprisen for beste voksenbok 2005!

(Litteraturkritikerprisene for 2005 ble delt ut i Presseklubben, Øvre Slottsgt. 23 (Egertorget), torsdag 2. mars, kl. 11.00.)

comments powered by Disqus