Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Finnes norsk samtidsdans?

I samarbeid med CODA International Dance Festival arrangerte Kritikerlaget en kritikersalong hvor temaet var mangelen på begreper for hva norsk dansekunst av i dag er. Her følger et referat fra salongen som ble arrangert i Oslo 3.oktober 2013.

Kritikerlaget 31. oktober 2013 ReferaterKritikersalongDans
Img 2474
Margrete Kvalbein, Therese Markhus, Fredrik Rütter og Anette Therese Pettersen. (Foto: Kritikerlaget)

I dagens medieklima mangler vi begreper for hva norsk dansekunst av i dag er. Kritikere spiller en sentral rolle i å utvikle denne forståelsen. Det finnes et mangfold av norske koreografer og dansere, men kan vi snakke om at norsk dans har en egen kunstnerisk identitet? Hva er det som gjør at en dansekunstners arbeid med dans er «norsk»?

Panel: Kritiker Fredrik Rütter, leder for Regional Arena for Samtidsdans i Sandnes, Therese Markhus, tidligere kritiker og leder for Dansekunst i Østfold Margrete Kvalbein.
Ordstyrer: Anette Therese Pettersen, teaterkritiker i Klassekampen. Referent: Venke Marie Sortland

Anette Therese Pettersen (ATP): Velkommen til dansesalong. Vi vil først takke Coda, Operaen og Fritt Ord som har gjort dette mulig. Finnes norsk samtidsdans, spør denne salongen. Paneldeltagerne legger først frem sine tanker om dette, før vi åpner opp for en samtale.

Fredrik Rütter (FR): Svaret på spørsmålet, ja, det er bare å se på hva som skal skje her på Operaens hovedscene i kveld, eller hva som skjer på Dansens Hus (viser til forestillingene på CODAs program). Koreografene er norske, men hvor norsk dansen er, kan man kanskje spørre seg.

Rütter gir et tilbakeblikk på hva han mener er inspirasjonen til det vi ser på dansescenene i Norge i dag. Han nevner Ballet Russes og Ballet Suédoise (Paris), Royal Ballet og Festival ballet (London), ausdruckstanz (Tyskland), Kurt Jooss og Pina Bausch (Essen), danseteater og Cullbergballetten (Sverige), samt en kort norsk dansehistorie hvor han nevner Ny Norsk Ballett – der fridansere og ballettdansere jobbet side om side, og hvordan Den Norske Opera gjorde slutt på denne idyllen.

FR: I dag har danserne og koreografene hatt de samme pedagogene på Statens Balletthøyskole (KHIO), eller de har gått på de samme skolene i utlandet. Globaliseringen fører til utvisking av nasjonale særtrekk. Den norskeste dansen vi har i dag er Hallgrim Hansegård og Stellaris DansTeater – vi kan se på forestillingstitlene deres at de tar opp temaer som springer ut fra lokale forhold.

Therese Markhus™: På RAS (Regional Arena for Samtidsdans på Sandnes Kulturhus) der jeg jobber, presenterer vi 20 forestillinger i året, fra det konseptuelle til det tradisjonelle, rettet mot barn, voksne og eldre. Jeg synes det er vanskelig å definere hva som er norsk samtidsdans. I 2013 hadde vi en norsk sesong på RAS der vi presenterte utelukkende norske koreografer. Mange av kunstnerne spurte meg hvorfor de var plukket ut til programmet, om det var fordi de er støttet av Kulturrådet?

Hva slags samfunn er Norge i dag, med arbeidsinnvandring, og påvirkning fra EUS og EU? Scenekunst blir preget av samfunnet, vi må derfor tenke ut over tradisjonelle grenser. Jeg har selv jobbet som danser i 13 år. Jeg opplever et stort skille mellom generasjonene. Før jobbet man mer alene i sine egne rom. Nå er det en bølge med mye mer kollektivitet, man utvikler nye metoder sammen. Og det er disse metodene, heller enn estetikken, som man deler og inspireres av. Forestillingene i seg selv er kanskje mindre viktige. Globalisering og vår gode økonomi her i Norge til utdanningsstøtte og stipender har gjort det mulig for de norske dansekunstnerne å reise – vi er privilegerte, sammenlignet med resten av Europas kunstnere.

Margrete Kvalbein (MK): Det er fristende å kommentere Rütter og skrive en alternativ norsk dansehistorie. Jeg er ikke enig i at det ikke finnes individuelle signaturer i norsk dans etter 1960. Finnes norsk samtidsdans – det er et godt spørsmål. Jeg vil si; ja selvfølgelig. Vi har en haug med dyktige fagfolk, norske eller bindestreksnorske. Men fins det noe norsk i norsk samtidsdans? Jeg tenker tilbake på intervjuene jeg gjorde til Danseinformasjonens historieprosjekt: Da jeg stilte mine intervjuobjekter dette spørsmålet, ble jeg overrasket over hvor mange som svarte nei. Folk var influert av Brussel, Amsterdam og Berlin – men ikke det norske. Men hvorfor strebe etter noe norsk? Folklore er kanskje viktig i en etableringsfase, men ikke nå.

Jeg spør meg også om det er noe samtidig i norsk dans? Det er spennende å jobbe med språk og dans– da har man mulighet til å ta tak i begrepene og undersøke om de betyr det samme. Samtidsdans erstattet ordet moderne dans som vi før brukte. Det handler vel om et behov for å si at man gjør noe nytt, hva man skal kalle det for er historiens dom. Moderne, postmoderne, samtids, framtids – det som kommer etter «akkurat nå» er elastisk og inkluderende. Å derimot si at noe er genuint nyskapende – at dette bare kunne skjedd i vår tid eller at vi ikke har sett dette før – det er en hedersbetegnelse. Har norsk dans stagnert, som Rütter påstår? Finnes det en norsk dans, men ikke en norsk samtidsdans? Norsk dans har ikke stagnert, men den er desentralisert. Alle de ulike spillestedene og festivalene gjør det vanskeligere enn før å ha oversikt, og det gjør meg glad. Jeg var nettopp på en folkemusikkfestival, der så jeg en danseforestilling som jeg tenkte virkelig var samtids! Jeg har tro på desentralisering – hvis det betyr at man graver litt under den jorda man står på og ikke bare vender nesa mot Brussel. Vi trenger diaslogen mellom det som er tradisjon og det som er eksperimentelt.

ATP: Det er mange temaer å ta tak i her. Hvordan definerer vi det norske? Hvordan kan vi få tak i begrepet samtidsdans, det er vanskelig å gripe. Hvordan ser norsk dans ut utenfra? Hva definerer det norske – er det form eller hvor kunstneren kommer fra? Og hvor viktig er det norske?

MK: Jeg er glad jeg ikke har Therese Markhus’ jobb. Å skulle selge norsk dans på et sted som ikke er Oslo, Trondheim eller Bergen er vanskelig. Vi er heldige som har penger til produksjon og plass til visninger. Likevel har publikumsutvikling vært et tema i 50 år. Jeg tror vi i større grad må tenke på lokalmiljøene og jobbe ut fra disse.

TM: Før hver sesong lager jeg en Power Point, tar kontakt med alle skolene i området og reiser rundt med en dansehistorietime hvor jeg kontekstualiserer programmet. For meg er dette en viktig del av det å skulle selge dans, det er viktig for publikum å få informasjon for å kunne skjønne hva de ser. De som underviser i dansehistorie har utrolig lite litteratur å bygge undervisningen sin på. Bøkene går nesten ikke lengre enn til Martha Graham, og det er heller ikke alle som vet hvor de skal finne alternativ informasjon. Det er begrenset med tid også, siden danselinjene bare har dansehistorie i 1.klasse. Når jeg besøker skolene, forklarer jeg for eksempel om Ina Christel Johannessens bakgrunn, noe som er nytt for de fleste. Jeg prøvde å bruke Camilla Eeg – Tverbakks bok Dans i samtiden, da jeg underviste i improvisasjon, men denne boka blir litt for tung for elever på videregående. Av og til skriver jeg mail til koregrafene på forhånd, for å få litt ekstra info om hvordan de jobber. Nå skal jeg også prøve å oppsøke folk i næringslivet i lunsjen. Folk har det veldig travelt i dag, så man må få slike ting inn i skole- eller arbeidstiden – det er vår strategi.

ATP: Når arenaen må ut for å lære opp sitt publikum, er det også en fare for at arenaen blir veldig definerende. Hva er kritikkens oppgave i forhold til å skape felles forståelse av dansekunst?

FR: Mitt utsagn i artikkelen «Norsk dansekunst på stedet hvil» – lenke: http://www.codadancefest.no/nyheter/norsk-dansekunst-paa-stedet-hvil/ var med spørsmålstegn bak. Jeg bor heller ikke i sentrale Oslo. Jeg har derimot ti kulturhus i en kjøreradius på en time rundt meg. I løpet av de 12 årene jeg har bodd utenfor Oslo, har dans vært omtrent fraværende i programmene til disse kulturhusene. Riksteateret viser Carte Blanche og Jo Strømgren. Cullbergballetten vises også. Og publikum kommer. Men hvor er resten av det såkalt enorme norske dansefeltet? Hva er det som gjør at de som programmerer ikke tør å sette opp denne dansen? Hva er det dansekunstnere tilbyr som de ikke tør vise? Jeg synes dansekunstnerne må spørre seg selv om dette. På 60-, 70- og 80-tallet var det mer dans å se enn det er i dag. Hva kan dansekunstnerne gjøre selv for at publikum skal få lyst til å møte dem?

ATP: Du mener at det er dansekunstnere selv som må gjøre seg tilgjengelige?

MK: Kritikken har også et ansvar. Da jeg for ti år siden jobbet som kritiker, var jeg, på grunn av historieløsheten hos publikum, opptatt av å beskrive før jeg vurderte. Man må jo også vurdere, men det er viktig å guide folk flest til å skjelne mellom sjangre, så de kan lese ut fra min tekst hva det er jeg skriver om. Det er vårt ansvar som kritikere når vi slipper til i offentligheten med tekst om dans. Kritikken er i krise. På 70- og 80-tallet kunne man regne med å få kritikk. I dag, selv om dansefeltet er blitt mye større, har denne delen av apparatet faller sammen.

FR: Som ansvarlig anmelder i VG skriver jeg 10 anmeldelser i året. Nisjen kommer til å bli videre nedprioritert.

TM: Det samme skjer hos oss. Det er ingen i regionen vår som egentlig har kompetanse til å skrive om dans. Avisene nekter også helt å skrive forhåndsomtale, de sier til oss at vi må bruke sosiale medier.

FR: Mens Tønsbergs Blad publiserer 90 anmeldelser i året, har Sandefjords Blad, kuttet det meste. Anmelderiet er kuttet helt ut, de har så vidt forhåndsomtaler. Det er en mørk fremtid for dansekritikken. Svaret er nettet.

MK: Dette er noe av det skumle. Instanser som sørger for at det blir publisert tekst om dans, som danseinformasjonen og scenekunst.no, har den faren at de kan bli selvrefererende. Slik er det veldig skjerpende å gå på jobb for VG. Man må skjerpe blikket og spørsmålet . Jeg unner flere å få denne erfaringen. Du sier det er kunstnerne selv som må være tilgjengelige Rütter. Men det krever en utdannelsesbakgrunn som ikke bare er dansekunstfaglig.

Lise Nordahl (LN), kunstnerisk leder for CODA: – Jeg ønsker å rette fokus vekk fra kritikken og tilbake til norsk samtidsdans. Er det noe i norsk i norsk samtidsdans? Den svensk-italienske koreografen Cristina Caprioli sa en gang til meg etter en forestilling: «Dette er typisk norsk». Hun begrunnet det med at det lignet på Ina Christel Johannessens arbeider.

Kjersti Engebretsen (KE): Jeg tenker at det er synd at en koreograf og pedagog som Gerd Kjølås etter hvert ble så klassisk. Det var stas med alt det som kom fra utlandet – men det norske ble borte. Når det er sagt, har jeg sett vidunderlige forestilinger i dag der det norske er tilstede. Det hadde vært fint og spennende å se mer av dette, av vår kultur modernisert og videreført gjennom dansen.

AT: En av grunnene til at vi snakker om kritikk i denne samtalen, er at kritikk handler om hvordan vi skal forstå det norske – innenfor en større offentlighet eller i et smalt fagfelt.

MK: Rütters historieriss er sentrert rundt moderne ballettradisjon og de store scenene. Utenfor dem finnes det mange som jobber stedsspesifikt på andre arenaer. Folklore og mytologi er bare en liten del av det jeg synes er interessant i denne sammenhengen. Ulike lokaler, fra gamlehjem til kirkerom, som jeg selv har herjet rundt i, er ganske usynlige som dansekunstarenaer – derfor er det ikke bare lett å få oversikt over utviklingen på disse.

ATP: Hvis vi går tilbake til det norske: På hvilken bakgrunn danner vi konseptet om norsk samtidsdans? Kan norsk samtidsdans være utforskning av hva det vil si å være norsk i dagens samfunn – og er dette ulikt fra resten av Europa?

TM: Jeg synes det er interessant å se at kompaniene som er inne på basisfinansieringsordningen i Norsk kulturråd er så ulike i sjanger og estetikk. Det er jo Kulturrådet som bestemmer hvilke norske kunstnere som skal få jobbe og produsere. Jeg skulle gjerne vist mer om hva som ligger bak deres valg. Gjennom jobben min ute i regionen prøver jeg å programmere kompaniene på basisordningen – noen av pengene disse gruppene mottar skal jo gå til turne. Men vi i regionen må jobbe veldig hardt for å selge også disse som er «store» innad i dansekunstfeltet. Jeg vet at mange dansekunstnere også ser på seg selv som frie, de definerer seg ikke som norske.

Vi har fått en blå politikk. Gjennom Kulturløftet 1 og 2 har det kommet mer midler til utvikling av dansefeltet – det har aldri vært produsert så mye dans som nå. I dag presenterer RAS 20 forestillinger i året med gjennomsnittlig 200 publikummere, før hadde vi 2 forestillinger med gjennomsnittlig 20 publikummere. Med blå politikk og mindre penger i feltet må vi finne kreative løsninger for formidling. Det vil påvirke både dansen og oss som må selge billetter.

Monica Herstad (MH): Max Weber var opptatt av at fremtiden ville være preget av institusjonalisering. Dans er en motsetning til dette, den skapes av enkeltindivider, det er ikke nødvendigvis mye penger involvert, man jobber idealistisk med ønske om å utvikle sitt kunstnerskap. Det at politikken har blitt blå har vi sett før. De siste åtte årene har dansefeltet blitt institusjonalisert med blant annet basisgruppene. Kulturrådet er slik de som definerer norsk dans – dette er en forenkling av feltet. Stor skade er skjedd hvis scenene bare booker de som har basisfinansiering. Da må man i det minste se på alle som får støtte fra Norsk kulturråd. Grupper med basisfinansiering er ikke noe annet enn sine kollegaer, og er derfor heller ikke lettere å selge.

Ordningen med basisfinansiering speiler ikke underskogen i feltet der forskningen og utviklingen skjer, og der de som holder ut ulike tilstander arbeider. De siste åtte årene har feltet fått mye midler, det er lett å tenker at det ikke var noe før. Men de som har sett feltet over lengre tid, vet at det også var kollektive danselandskap før. Dette var en normal arbeidsform på 70- , 80- og 90-tallet. Dette historiske perspektivet er viktig når man skal kuratere også i dag.

Un-Magritt Nordseth (UMN): Nå pågår det mange samtaler samtidig. Det sier noe om at dette er et vanskelig tema – vi vil ikke snakke om det, vi liker å se på oss selv som internasjonale og på dansekunsten som global. Men andre steder er samtidsdans ikke like utbredt. Tør vi snakke om det norske? Vi kan ikke snakke om det norske uten å snakke om kulturen vår. I går hørte jeg for første gang det nye begrepet ”internorsk”. Vi er et samfunn i stor endring. Vi er engstelige for begrepet nasjonalt i dag. Utenfor Norge opplever jeg meg derimot som veldig norsk. Vi er fremdeles norske – en nasjon.

KE: Forestillingen Stepping ground av den tjekkiske koreografen Jiri Kylian er inspirert av aboriginene i Australia. På en måte er det lettere når noe er langt unna.

MK: Kanskje vi trenger flere innvandrerkoreografer? Vi (etnisk norske) er kanskje ikke de rette til å snakke om det norske. Vi som har drevet frem feltet er kanskje også preget av en svak norsk selvfølelse? Det er betent å være norsk.

ATP: Redselen for det nasjonale har kanskje også en sammenheng med frykt for brune tendenser. Samtidig er norsk samtidsdans et ullent begrep – det er ingen som vil ta i det. Når man ser norsk samtidsdans utenfor Norge, er det da mulig å skille det fra svensk, eller fra det som kommer fra Berlin? Svaret på spørsmålet om den norske samtidsdansen finnes, er sannsynligvis ja. Men vi deler ikke samme definisjon om hva det er.

FR: Jeg synes det er viktig å nevne kvalitet. I forhold til de som danser i hulrommene under kirkene, og enda ikke er oppdaget og løftet opp til de store scenene – det som er interessant er jo ikke om denne dansen er norsk, men om den er kvalitativt god.

ATP: Hvordan bestemmer man hva som er kvalitet?

FR: Kvalitet er at dansen snakker til meg og at den vil kommunisere noe til meg. Om andre ikke er enige, bekymrer meg ikke så mye.

MK: Jeg gleder meg til å få erfare å danse under en kirke. Rütter, du snakker som om det er enhver kunstners mål å bli løftet opp på en scene. Som kritiker kan man ikke si at dansekunstnerne må komme seg opp på scenen – det er kanskje meningsbærende for dem å danse der de er. For å finne den norske samtidsdansen må vi ikke nødvendigvis lete blant dem som har basisfinansiering eller det som vises på kulturhusene. Jeg stikker av og til innom skolene – det er det eneste profesjonelle kulturtilbudet som finnes både i bygd og by. Skolesekken er stor. Jeg vil også tilføye at vi har fått nytt tilskudd innen danseutdannelse her i landet, Skolen for Samtidsdans. Det begynner å merkes i feltet at vi har et alternativ.

Guri Pahle Glad, danser og dansekritiker: Jeg har danset både på scener, skoler, i fengsler og mange andre steder. Det er synd å høre at det ikke blir danset så mye i kulturhusene, men det er viktig å begynne på skolene, når barna er små. Det er også viktig og veldig bra med Skolen for Samtidsdans, det kommer masse spennende derfra. Vi må begynne å snakke sammen på en positiv måte – halleluja for norsk dans vil nå jeg si.

LN: På Codas program i år ville vi fokusere på det norske mangfoldet, blant annet gjennom sideprogrammet Fringe. Jeg var på Scenehuset for to år siden og så Vrangforestilling av Vesaas/Kongsness/Sterud, dette dannet grunnlaget for ideen om Fringe. Jeg grep fatt i det jeg så der, jeg ville løfte dem opp – men de vil ikke nødvendigvis opp på noen scene. Det er ikke alle som vil opp på en scene og bli en institusjon, og disse skal man presentere der de ønsker å være. Tilbake til fokuset på det norske: Jeg opplever at vi skiller oss ut internasjonalt; vi er i periferien og er dermed ikke så styrt av trender. Kanskje dette preger den norske dansen?

Astrid Groseth: Når jeg er ute og reiser, får jeg høre at skandinavisk dans er esoterisk. Men jeg lurer på om det er vits i å definere noe typisk norsk i samtidsdansen i dag. Det er jo generelt typisk norsk at vi reiser ut og ser på de andre. Ellers representerer jeg grasrota, der er det mye delekultur og mye optimisme i dag.

AP: Jeg vil avslutt med å be panelet svare ett minutt hver på spørsmålet: Finnes norsk samtidsdans, og hvordan skal vi definere denne?

FR: Så lenge den er laget av levende mennesker, er det samtidsdans. Det norske interesserte meg ikke så veldig mye, men jeg håper at jeg kan få se mer av norske koreografer i mitt nærmiljø.

TM: Hvis koreografen vil definere seg som norsk, så er han eller hun det.

MK: Som praktiker vil jeg si at jeg absolutt har erfart at den norske samtidsdansen finnes. Som danseviter vil jeg si at den norske samtidsdansen finnes der det er kompetanse til å forvalte den.

ATP: Hele panelet er enig om at det finnes en norsk samtidsdans – men hver i salen har sin egen definisjon på hva dette er. Jeg vil konkludere med at vi trenger mer kunnskap og forskning for å definere den.

Referent: Venke Sortland