Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Troverdighet og innflytelse, men ikke makt?

– Mest makt får den kritikeren som er mest troverdig og som i størst grad setter verket foran seg selv. Vi trenger kollegial utøvelse, sa Tom Remlov i sitt innlegg.

Snarere enn kun å være en diskusjon om kritikerens makt, åpnet kritikersalongen i Bergen 12. april i stor grad også for en diskusjon om kritikerens roller, kritikerens troverdighet og kritikkens vilkår før og nå.

Kritikerlaget 29. april 2014 DansKritikersalongKunstLitteraturMusikkTeater
Tom remlov foto erik berg den norske opera   ballett
Tom Remlov (Foto: Erik Berg/Den norske opera & ballett)

Årets første kritikersalong i regi av Seksjon for teater, musikk og dans fant sted lørdag 12. april kl.15–17 på Verftet, Cinemateket USF, i Bergen. Temaet for salongen var kritikkens og kritikerens (skjulte) makt. Hvilken rolle spiller kritikeren som maktfaktor når det gjelder mottakelsen av et konkret verk? Har kritikeren makt over kunstnerne? I hvilken grad er kritikeren seg bevisst sin makt, og i hvilken grad snakker vi om en skjult makt? Har kritikeren makt over institusjonene og mer generelt i en bredere historisk og kulturpolitisk sammenheng?

Arrangøren hadde valgt å strukturere salongen som en monolog, holdt av en hovedinnleder, etterfulgt av reaksjoner, ved to inviterte opponenter.
Hovedinnleder for denne salongen var direktør ved Den Norske Opera & Ballett, Tom Remlov. Opponentene var for anledningen professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkritiker i Dagbaldet, Ståle Wikshåland og stipendiat ved NTNU med et prosjekt om litteraturkritikkhistorie, Kristoffer Jul-Larsen.

Kritikerens roller
Remlov innledet med å snakke om kritikerens ulike roller. Han var opptatt av å trekke fram hvordan kritikeren er en som forvalter kriterier og er i besittelse av forutsetningene for å bedømme et verk ved å kjenne den aktuelle kunstartens særegenheter. I sin monolog utdypet Remlov de ulike rollene en kritiker kan velge, samtidig som han ga eksempler fra kritikken både i Norge og verden, samt fra sin egen kritikerpraksis.

Kritikeren som agitator var for Remlov et viktig eksempel. Agitatoren er selve ytterpunktet av rolleforståelsen for Remlov, der kritikeren som erfarende person trer i forgrunnen og er kritikkens anliggende, mens kunstverket derimot blir mindre viktig og bare tidvis kommenteres. Odd Eidem ble her nevnt som eksempel. Derimot er agenten, eller aktivisten, en kritiker med en helt annen rolleforståelse. Agenten er en kritiker som agerer på kunstens vegne og forholder seg til verkene på en åpen og nysgjerrig måte som gjør verkene tilgjengelige. Denne kritikeren kan gjerne forholde seg til kunstutøvelse gjennom epokene, i et rom, innenfor en tradisjon. Det handler om å betrakte verket internt, men samtidig plassere det i en større sammenheng innenfor kulturen det befinner seg i. En slik kritiker kan gjerne være framoverskuende og stille en diagnose for kulturens tilstand, samt se skjulte sammenhenger det utrente øyet ikke kan se, ifølge Remlov. Han nevnte britiske Michael Billington som eksempel på en slik type kritiker.

Kritikk som kollegial utøvelse?
Da Remlov har bakgrunn både som kritiker og dramaturg, var han spesielt opptatt av å understreke at en kritiker bør strebe etter å anse seg som kollega. Han fortalte om tiden da han selv arbeidet som kritiker i P2 parallelt med at han var ansatt som teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen. Nødvendigvis måtte han anse seg som kollega for å kunne arbeide med folk han nettopp hadde kritisert. Remlov argumenterte for at denne rolleforståelsen har forankringer langt tilbake i historien. Eksempelet var Gotthold Ephraim Lessing (1729–81) som arbeidet som dramaturg, og som en del av sin rolleutøvelse skrev vurderinger av forestillinger dagen før premierene. Disse vurderingene ble publisert i teatrets programblad. Remlov mente at balansen mellom subjektiv intensjon og objektiv distanse, er en dialektisk øvelse man hele tiden gjør i arbeidet med et kunstverk. Den medfører et dilemma, men er i seg selv ikke et problem for kritikerpraksisen. Kritikeren bør ha evne til å se verkets potensial, til å se den prestasjonen som oppnår dets egenart tydeligst, og med dette som bakgrunn være opptatt av hva som eventuelt kan gjøre prestasjonen bedre.

Bare avslutningsvis ble maktaspektet ved kritikerens rolle utdypet, da Remlov uttalte:
– Mest makt får den kritikeren som er mest troverdig og som i størst grad setter verket foran seg selv. Vi trenger kollegial utøvelse, konkluderte Remlov med i sitt innlegg.

Det offentlige rommet
Lørdagens første opponent, Ståle Wikshåland, kritiserte Remlov for å redusere kritikken til en utveksling blant kolleger med kvalifiserte synspunkter.

– Offentligheten er en dimensjon jeg savner hos Remlov. Kritikken er ikke en kollegial mening, kritikken er en artikulering av en offentlig mening, sa han i sin kommentar.

Dermed satte han fokus på de uklare grensene mellom det offentlige og det kunstinterne i kritikerens praksis. Wikshåland stilte spørsmål ved om en streben etter å anse seg som kollega kan føre til for trange rammer for kritikeren. Ifølge Wikshåland bør kritikeren skrive uten sidehensyn til en leser, uten dårlige eller gode intensjoner i den ene eller andre retningen.

Wikshåland var i likhet med Remlov opptatt av troskapen mot verket som en av de mest sentrale aspektene ved en god kritikerpraksis. Han sa seg enig i at kunnskap om premisser er viktig og at kritikeren må strekke seg utover det grunnleggende å kunne noe om kunst, og snarere vite hva det vil si å frembringe kunst i en bestemt situasjon under visse betingelser. Verket er bestandig knyttet til en fremførelsessituasjon, og denne skal settes på prøve. Samtidig understreket han faren for at intensjoner kan komme mellom det kritikeren erfarer, og det kritikeren tror han skulle ha sett, og slik hindre fruktbar kritikk.

Wikshåland mente at det er avgjørende for en kritiker å ha helt ubetinget tro på sin egen vurdering og i neste omgang ha hybris nok til å tro at vurderingen har allmenn interesse.

Habilitet framfor makt
– Jeg ble invitert for å snakke om makt, og det er interessant å se at vi ender opp i en diskusjon om habilitet, kanskje troverdighet isteden, sa Kristoffer Jul-Larsen i sin kommentar.

Jul-Larsen brukte Remlovs og Wikshålands innlegg som utgangspunkt for å utdype forholdet mellom makt og troverdighet. Jul-Larsen hevdet at makten finnes i troverdigheten og at det ville være oppklarende å skille mellom de ulike typer troverdighet som ble introdusert i debatten. Han tok utgangspunkt i Remlovs begreper om kritikerens roller, da henholdsvis agitator og agent, og definerte disse rollene som representasjoner av to motsatte kritikerroller, med to typer troverdighet. Den nåtidige troverdigheten er agitatorens troverdighet, i for eksempel Odd Eidems skikkelse, en skribent man får tydelig inntrykk av og som bygger et tydelig jeg i tekstene. Den historiske troverdigheten er agentens troverdighet, med Michael Billington som representant.

Jul-Larsen pekte på hvordan den helt personlige kritikken likevel kan føle seg liten og utenforstående overfor verket, mens den historiske kritikken kan fremstå som en kanondyrkende portvokter som bestemmer hva som hører hjemme innenfor kunstinstitusjonen. Det er derfor ikke slik at den kritikeren som setter seg selv i sentrum, nødvendigvis utøver mer makt, mens den kritikeren som holder verket frem er mer beskjeden. Jul-Larsen nevnte Tommy Olsson som eksempel på en kritiker som både fremstår som selvopptatt, og som en alliert med verkene. Deretter gikk Jul-Larsen videre til å snakke om makt.

Maktbegrepet
Jul-Larsen hevdet at makten kritikeren har henger sammen med relasjonen mellom kritikeren og den større kulturen, men at makten ikke nødvendigvis er bestemt bare ut fra dette. Han hevdet at kritikken har enorm makt dersom man ser kritikken som det første stedet der kunstverket begynner på en ferd for å bli en del av den større kulturen, fordi kulturen er det stedet der vi husker ting. Et verk må omtales for å innlemmes i det kulturelle fellesskapet.

Jul-Larsen snakket også om kritikkens problem – og dens utsatthet. I likhet med Wikshåland og Remlov trakk han fram kritikerens ulike oppgaver. Han brukte disse som eksempler på utfordringene: Kritikeren skal både veilede, oppdatere, fortolke og underholde på samme tid. Kritikken befinner seg derfor hele tiden i et krysspress. Kritikken skal være alliert med alle kunstinstitusjonene – publikum, presse, kunsten –, og samtidig skal den opprettholde et spillerom for seg selv, en frihet til å fortolke og underholde. Kritikkens maktproblem viser seg i rommet mellom disse institusjonene, mente Jul-Larsen. Dersom kritikeren skal bli utpekt som troverdig, må han navigere i dette rommet på en god måte, og først da vil han bli trodd.

Diskusjon
Til slutt ble det åpnet for kommentarer fra salen, og Remlov, Wikshåland og Jul-Larsen fikk anledning til å utdype temaene som dukket opp underveis. Kritikkens vilkår, økonomi og avhengighetsforholdet mellom kritikeren og institusjonene var blant noen av temaene som ble diskutert videre. Deltagerne var enige om at den virkelig interessante kritikken oppstår når kritikeren har et eget prosjekt som gjerne fører til gnisninger med kunsten og kulturen. Maktbegrepet var mindre framtredende også her, men som svar på om man ikke bestandig har makt som kritiker, svarte Wikshåland:

– Makt og innflytelse er to ulike ting. Jeg tror enhver kritiker søker innflytelse, ellers ville virksomheten være meningsløs. Men å ha innflytelse, er ikke nødvendigvis det samme som å ha makt. Maktbegrepet kan derfor virke fremmed for kritikken og kritikeren.

Referent: Judith Dybendal

Salongen ble arrangert i samarbeid med BIT Teatergarasjen med støtte fra Fritt Ord.

comments powered by Disqus