Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Semin-rar uenighet

«Ukultur» sa man fra Stortingets talerstol i gamle dager, hilste Solhjell. Men Kleveland ville ikke engang bruke uttrykket «lavkultur», enda det var noe Magnus Marsdal mente man i dag hadde lov å se ned på.

Christer Dynna 23. oktober 2007 Krit.sirkelenReferaterDebatt
Apple2


Etter FrPs anslag mot Norsk kulturråd og støtteordninger i norsk kulturpolitikk var målet for Norsk kritikerlags høstseminar å anspore til «en nyansert debatt mellom aktører som representerer forskjellige syn og perspektiver på begrepet «finkultur», samt å diskutere offentlig finansiering av kunst- og kulturlivet.

Seminaret som var støttet av Norsk kulturråd og Institusjonen Fritt Ord, avdekket at begrepet «finkultur» bar i seg kimen til konflikt, mens man helt unnvek problemstillingen om det offentliges finansiering av kunstlivet.

Da både Karin S. Woldseth, stortingsrepresentant for Frp og medlem av Familie- og kulturkomiteen, og Knut Haavik, FrPs representant i Norsk kulturråd, hadde meldt forfall til seminaret, tapte også panelet noe av kraften som trengs for å få frem helt «forskjellige syn og perspektiver på begrepet finkultur».
Men hederlig og inderlig innsats fra panelets øvrige deltagere førte likevel, under en mildt bestemt Martha Nordheims ledelse og deltagelse ? til at meningsbrytningen beveget seg ut i nokså høy brottsjø.

God smak njet
Etter en innledning ved <LINK http://www.hit.no/ansatte/vis/dag.solhjell >Dag Solhjell åpnet <LINK http://rikskonsertene.no/rammer/f_01.htm>Åse Kleveland sitt innlegg med å kreve større grad av etterrettelighet fra «forskeren». Kravet bunnet i at Solhjell i sin kritikk av Klevelands kulturpolitikk hadde kommet i skade for melde at hun på 90-tallet forfektet den «gode smak», blant annet da hun opprettet <LINK http:/www.doga.no>Norsk form. ? Jeg har aldri tatt begrepet «god smak» i min munn, protesterte Kleveland som derimot innrømmet å ha anvendt, og fortsatt ville legge, «god kvalitet og kunnskap» til grunn for kriterier i kulturpolitikken.
Utover at graden av subjektivitet skiller dem, kom man ikke helt på det rene hva som skilte begrepene kvalitet og smak. Så i neste øvelse forsøkte panelet å gradsbøye «høy- og lav»kultur.

Lavkultur og høyre-triks
Magnus Marsdal mente at seminarets problemstilling hadde en innebygget kortslutning da det i hans øyne ikke egentlig finnes noen høykultur her i landet. ? Derimot har vi middelkultur og lavkultur, sa han. ? Lavkulturen ? det skitne som det er lov å se ned på, finner vi på bensinstasjonene, og det selger og klarer seg bra, i henhold til Marsdal ? som viste til god omsetningen av kiosklitteratur, countrymusikk og porno. ? Derimot er det finkulturen, operasangere og <LINK http://www.haugenbok.no/resultat.cfm?st=free&q=lid%20Larssen >Vetle Lid Larssen, som er utsatt ? og dette er høyresidens triks: Er det ikke jøden, så er det poetene, spissformulerte Marsdal kulturkamphierarkiet anno 2007.
Videre om dette trikset hevdet han også at ? De modige er de som står opp for retten til bare å bli rike, som forfatter <LINK http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Frid%20Ingulstad&p=1&r=1&cid=180604 >Frid Ingulstad, Norges mestskrivende og -selgende forfatterinne, som ikke slipper inn i Den norske Forfatterforening fordi hun skriver feil genre, og danseband som Vikingarna ? de representerer den uredde kommersialismen, som mediemogulen <LINK http://en.wikipedia.org/wiki/Rupert_Murdoch>Rupert Murdoch, og VG, understøtter. Her har FRP snudd avant gardens grep og brukt det mot dem selv, fremholdt Magnus Marsdal, forfatter av <LINK http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Marsdal&p=1&r=1&cid=176342 > FrP-koden.

«Avnasjonalisering i kulturmeldingen»
Dag Solhjell som leste teksten for seminaret, gjorde i denne innledningen et poeng av at i den seneste kulturmeldingen har det nasjonale som epitet til kunsten blir fjernet. ? Relasjonen mellom det nasjonale og det høykulturelle som ble innsatt fra 1814 ble fjernet i den siste kulturmeldingen, og dermed blir også relasjonen som kunst står i til høykulturen brutt, forklarte Solhjell, som videre hevdet at den nye kulturmeldingen med dette representerer et historisk skille. Han skuet store konsekvenser i kulturpolitikkens horisont. Solhjell påpekte i tillegg at det syntes for ham som Fremskrittspartiet var strategisk relativistiske i sin kulturpolitikk, men at relativismen var relativ på grunn av nasjonalforståelsen: ? FrP mener at det finnes ingen god eller høyverdig smak, men den bør i allefall være norsk, lød hans karakteristikk ? som det på latteren i salen lød som om publikum kunne bifalle.

Marsdal advarte i sin tur kritikerne mot å gå til kamp mot de nyliberalistiske høyrevindene gjennom «å angripe deres talspersoners smak og livsstil med disrespekt». ? Gå heller ikke mot markedsliberalistene med «diszze» det nasjonale eller å fjerne verdien av det norske, slik Vestkantfolk i Oslo uavlatelig har gjort, formanet han, og fortsatte advarselen: ? For dette vil overlate «norskismen» til FrP, som alene inntar posisjonen for å bære frem det nasjonale og dermed kan oppnå en legering, som sikrer makt over kulturen.

Tar fra de fattige, gir til de rike
Under rubrikken «Populærkulturens seier» hevdet Solhjell at kulturlivet på en måte hadde latt seg bestikke av staten ved å ta imot overføringene fra Lottospillere, som er kulturproduksjonens sponsorkilde. Solhjell hevdet at ordningen for finansiering av den norske kulturpolitikken var slik skrudd sammen at den «bygger på inntektsoverføring fra grupper med lav inntekt og lav utdannelse til de med høy inntekt og høy utdannelse som konsumerer mye statlige finansierte kulturprodukter».

Hånd i hånd: Profesjonelle institusjoner og folkelig kultur
Åse Kleveland hevdet det kulturelle mangfoldet i nasjonen led under ensidig offentlig finansiering av profesjonelle kunster, og mente tiden var inne for å balansere denne strukturelt fremkalte skjevheten. ? I vår arbeid med kulturelt mangfold neglisjerer vi idag nærmere kontakt mellom de folkelige uttrykk, som er uten støtteordinger, og de profesjonelle kulturinstitusjonene, sa hun.

Foruten spørsmålet om hvordan folkekulturen var misskjøtt i kulturpolitikken, som derfor var moden for revisjon, fremholdt Kleveland også at mye hadde skjedd siden 80-tallet. ? Begrepet finkultur er sprengt i luften på grunn av det er mye som faktisk har skjedd, som at opera og klassisk musikk er blitt allment kjent og kjært, sa den tidligere visesangeren som minnet om at hun «hadde sunget for mer eller mindre edru lastebilsjåfører» rundt om i hele landet, uten at visekunsten var basert på noen form for statlig støtteordning. ? Men vi må huske at også den profesjonelle kunsten som har appell hos et bredt publikum, er folkelig kultur, fremholdt Kleveland som òg mente at det er de statlige institusjonenes oppgave å sørge for cross over-genre og nye uttrykk oppstår på tvers av de ulike, autonome kunstfeltene. Som eksempel brukte hun et pionérarbeid fra egen arbeidsplass, <LINK http://rikskonsertene.no/ >Rikskonsertene, og tidligere Riksutstillinger, i dag <LINK http://nasjonalmuseet.no/index.php/content/view/full/728 >Landsdekkende program ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kunst i beredskap
Høykulturen er ikke høyverdig, og i den grad ideen om det består, er det en misforståelse fra gamle dager, sa <LINK http://www.ballade.no/symfoni/kontakt.nsf/pub_e/kper2000083116345494685282>Ståle Wikshåland, professor i Musikkvitenskap og kritiker i <LINK http://sesam.no/search/?c=m&q=%22Ståle%20Wikshåland%22 >Dagbladet. Samtidig sa han at mantraet som ligger i FRPs kulturpolitikk, er for sterkt basert på den enkeltes forbruk. Den logikken mente Wikshåland, medfører i praktisk politikk at man ikke vil ha noe å forbruke når man ønsker det, på samme som en fødestuen ikke kan bygges når veeene begynner. Kulturproduksjon forutsetter at det, som i dag, satses på kunnskap tidlig, og bredt. ? Et eksempel på dette var kulturskolene, der man speider etter og «støvsuger Norge for talenter», sa Wikshåland.

Sannhetene om hvor sant er
Magnus Marsdal bestred det pedagogiske potensiale i parabelen mellom fødestuen og Ultima-festivalen, fordi nødvendigheten av offentlig finansiering av musikk ikke var samme kategori som sykehusdriften.
Marsdal hevdet også at det allment har nedfelt seg en logisk brist gjennom populariseringen av postmoderne perspektiver, fordi journalister og mediesynsere forvalter «de gamle intellektuelle, professorenes erkjennelse av at ingen lenger har hele sannheten ? så derfor er liksom alt like sant».

Solhjell-koden
Med henvisning til <LINK http://www.telemarksforsking.no/publikasjoner/detalj.asp?r_id=1047 >anerkjente forskere og statistikk, mente <LINK http://sesam.no/search/?q=%22DAg+Solhjell%22&x=0&y=0&c=m>Dag Solhjell å kunne belegge at påstander om cross over som vår tids mest markante tendens i kulturfeltene, og en akselererende oppløsningen av distinksjonene mellom høy- og lavkultur og mellom kunst og kapital, bare var uberettigede påstander eller festtaler fra et kulturfelt der man har slukt store mengder postmodernistisk tankegods. ? Dedifferensiering er ingen entydig prosess, og forskning viser at distinksjonen i hierarkiene er levende fortsatt ? kultursosiologiske klasseskiller består, bedyrer Solhjell, som siden avslørte at: «Jeg er ikke noen ordentlig sosiolog, jeg bare kaller meg kunstsosiolog fordi det er en god måte å betegne meg på.» sa Solhjell og avslørte Solhjell-koden til latter fra salen.