Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





kritikersalong om og med Søren Ulrik Thomsen

“Norges mest innflytelsesrike poet i 1991 var dansk,” ifølge kritiker Hadle Oftedal Andersen. Søren Ulrik Thomsen er stadig viktig – selv om ikke alle vil følge hans eksempel. Og godt er det, mener han selv. Referat fra kritikersalong om Søren Ulrik Thomsen i samarbeid med Oslo Poesifestival 13. november.

Kritikerlaget 22. november 2011 LitteraturReferaterKritikersalong
Dsc 1443
Fra venstre Torunn Borge, Hadle Oftedal Andersen, Louise Mønster og Søren Ulrik Thomsen. (Foto: Tore Stavlund)

I panelet satt foruten Thomsen selv Louise Mønster, lektor ved universitetet i Aalborg og Hadle Oftedal Andersen, kritiker i Klassekampen og lektor ved universitetet i Helsingfors. Ordstyrer var Torunn Borge.

Etter en visning av Jørgen Leths portrettfilm Jeg er levende (1999), innledet Thomsen samtalen med å lese fra sin nyeste diktsamling, Rystet spejl, som kom ut på nyåret. Hadle Oftedal Andersen kunne fortelle at det så langt er solgt smått utrolige 18 000 eksemplar av boka – og dette før folk begynner å kjøpe julegaver.

– Dette sier ikke bare noe om Thomsens posisjon, det sier også noe om kvalitet. Det finnes et poesipublikum der ute!

I løpet av en snau time rakk paneldeltagerne å antyde noen grunner til Thomsens appell. Andersen fortalte om studietiden sin, hvordan han som ung student oppdaga at de var mange som hadde funnet frem til Thomsen. På den tiden stod postmodernismen sterkt på litteraturvitenskapelig institutt, og fransk feminisme hadde åpna opp for interessante diskusjoner omkring begreper som “kvinnelitteratur” og “kvinneskrift”. Her opplevde mennene å havne litt på siden – men i Thomsen fant de et motsvar: Kroppen, og dens forhold til døden, la grunnlaget for et eksistensialistisk fundert litteratursyn. Andersen skrev om dette i sin doktoravhandling fra 2005, tittel Kroppsmodernisme.

I tillegg til diktsamlingene har Thomsens bøker om poetikk vært viktige for mange. De norske poetene som debuterte på 80-tallet, og frem mot midten av 90-tallet, leste alle Mit lys brænder (1985), ifølge Andersen. Og mange lot seg inspirere:

– Da jeg skulle skrive etterord til den norske gjendiktningen av Thomsen i 2003, hadde jeg laga en lang liste med norske poeter som var tydelig inspirert av ham. Redaktøren på forlaget, Geir Gulliksen, svarte med å skrive en enda lenger liste.

Thomsen sa han synes beskrivelsen av hans dikt som “manneskrift” var interessant. Det var noe han hadde hatt en fornemmelse av tidligere. Men han var nervøs for å tenke i de baner, i frykt for at det skulle ende i kjønnspolitisk krangel:

– Hvis det blir polemisk, blir det vanskelig å tenke fritt.

Samtalen på podiet var i det hele tatt lite dominert av polemikk. I stedet diskuterte man Thomsens poesi opp mot begreper som det elegiske og det hymniske, man snakka om hvordan han blander høyt og lav, abstrakt og konkret, og man beskrev diktene som arabesker.

Louise Mønster, som nylig har skrevet artikkel om Rystet spejl, diskuterte diktene ut i fra Peter Stein Larsens distinksjon mellom sentrallyrikk og “interaksjonslyrikk”: Thomsen skriver sentrallyrikk, i romantisk tradisjon, mens mange av dagens unge poeter heller skriver i en tradisjon etter den historiske avantgarden. Dette kunne Thomsen si seg enig i. Nettopp dette har også skapt strid i Danmark, ifølge Hadle Oftedal Andersen:

– De unge poetene er forbanna på deg!

– Ja, og det synes jeg også de skal være. Det er viktig at det skjer noe nytt. Litteraturen utvikler seg på den måten, at man gjør opprør mot dem som skrev forut for en selv. Og så går man gjerne enda lenger tilbake, forbi forrige generasjon, for å finne sine forbilder. Det gjorde min generasjon, vi så til Ole Sarvig. Og det samme har skjedd med dem etter oss, de har gjort opprør mot mine ting og Pia Tafdrups ting, og så går de tilbake til avantgardismen, svarte Thomsen.

Men han advarte igjen mot å bli polemisk: – Jeg vil sette spørsmål ved om disse begrepene til Peter Stein Larsen er så absolutte. Jeg synes de er gode som analytiske begrep, men som litteraturpolitiske begrep faller de i nivå. For eksempel, hvis man skal være avantgarde, så skal man negere tradisjonalisme. Men jeg synes ikke det er riktig å dele det opp på denne måten, med tradisjonell lyrikk på den ene siden, og eksperimentell lyrikk på den andre. Fordi det er simpelthen en kjernedefinisjon på kunst at den er et eksperiment. Uttalelsen leder tankene mot debattboka Thomsen skrev sammen med Fredrik Stjernfelt i 2005, Kritik af den negative oppbyggelighed. Men det er dessverre begrensa hva man rekker gjennom på en liten time.

Takk til de involverte og de godt og vel femti tilhørerne!

Bilde: Fra venstre ser vi Torunn Borge, Hadle Oftedal Andersen, Louise Mønster og Søren Ulrik Thomsen. (Foto: Tore Stavlund)

Referat fra kritikersalong Erlend Røyset

comments powered by Disqus