Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Teater trenger flerstemt teaterkritikk

– Å sikre et flerstemt teater er uløselig knyttet til det å sikre en flerstemt teaterkritikk, sa Tore Vagn Lid i sin takketale for Teaterkritikerprisen 2012/13.

Kritikerlaget 19. september 2013 TeaterPriser
Bildetorebt 1
Tore Vagn Lid (Foto: Transitteatret)

Tore Vagn Lids takketale etter tildelingen av Teaterkritikerprisen 2012/13 på Litteraturhuset i Oslo 18. september 2013:

Jeg må si det rett ut. Å få kritikerprisen for Kill them all! er stort for meg. Dette ble jeg utrolig glad for.

Ikke minst fordi: Sørgespillet Kill them all! lenge var et ganske ensomt prosjekt. Et personlig prosjekt, i en uprøvd form, i et teater og med et hus og et cast som var noe nytt for meg.

Kill them all! er et stykke om den europeiske finanskrisen, sett fra selvmorderens side. Et forsøk på å komme ut av sofaen – bort fra det jeg opplever som teatrets største problem i vår tid, nemlig å “privatisere” alle historier, også de historiene som nettopp ikke lar seg privatisere. Finanskrisens drepende virkning på mennesker – lar seg ikke bare redusere til ensome skjebner, og lar seg ikke bare motivere ut fra psykologiske skjema. Samtidig gjalt det med Kill them all! å ikke miste enkeltmennesket av syne, å ikke gjøre dette til noe abstrakt – til sosiologisk statistikk. Og der ser jeg teaterets største mulighet!

Resultatet var altså et sosiologisk sørgespill i en form som mest av alt minner om Dub-musikk og om brikkespillet den forsvunnede diamanten. (Jeg tror markedsavdelingen på National har hatt enklere oppgaver å forholde seg til.) Så det ble faktisk etterhvert et temmelig stort ansvar å bære på – langt større enn om jeg f.eks hadde foreslått Ibsen, Brecht eller Jelinek for Hanne Tømta og gjengen. Kanskje nettopp derfor blir prisen deres så viktig! Ikke bare for meg, men også for et fantastisk cast/team av skuespillere, musikere og teknikere, og for et Nationaltheatret som turte å ta sjansen på dette rare og uprøvde opplegget.

Kjære kritikere. Jeg har lenge hatt lyst til å si noe til dere – og nå har jeg for en gangs skyld sjansen: Jeg har levd med dere en god stund nå. Det har til tider vært tøft – ofte frustrerende – men viktigst av alt; det har vært produktivt. Jeg tror evig unge Walter Benjamin hadde rett når han så (teater)kunst og (teater)kritikk som en felles skapende prosess, en grunnleggende dialog; konfrontativ og nådeløs riktig nok – men ikke desto mindre gjensidig skapende og gjensidig formende. Teatret og skriften om teater inngår i et skjørt og livsviktig stoffskifte, som det skal svært lite til å ødelegge. For norsk teater – fåtallig og oversiktelig – er dette stoffskiftet desto mer sårbart. All standardisering, nedskjæring og kommersialisering av kunstjournalistikken er samtidig et direkte angrep på kunsten. Derfor er det å verne om teatret det samme som å verne om teaterkritikken, og derfor er det å sikre et flerstemt teater uløselig knyttet til det å sikre en flerstemt teaterkritikk.

Tusen takk for meg, for den utrolig gledelige prisen, og for invitasjonen! Jeg skal stå på – selv om alt tyder på at det blir under en hårdere himmel. Jeg håper dere gjør det samme!