Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





En makt uten makt – medieglimt fra Kritikerprisens historie

– Kritikerprisen er og blir et schizofrent svar på dreiningene i smaksdommens autoritet, som både bekrefter den (gjennom uravstemning) og motvirker den (gjennom kvalifisert intersubjektivitet). Den forvalter med andre ord makt uten makt, eller en autoritet uten autoritet. Kan en slik maktesløs makt ta feil? Og kan den noensinne ha rett?

Dette skriver Trond Haugen, tidligere leder av Norsk kritikerlag, nå forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket og frilans kritiker, i denne artikkelen, som i anledning 60-årsjubileet til Kritikerprisen for beste voksenbok tar for seg prisens historie.

Kritikerlaget 24. mars 2011 PriserLitteratur
Vg1951

Av Trond Haugen.

I år er det 60 år siden Kritikerprisen for årets beste voksenbok ble utdelt for første gang. Den gikk til Torborg Nedreaas for novellesamlingen Trylleglasset. Var det årets beste bok? Ja. Det mente i hvert fall litteraturkritikerne. Var det årets beste bok? Bedre enn Tarjei Vesaas’ roman Signalet? Eller Ernst Orvils novellesamling Lekende liv? Eller Egil Rasmussens Gammelprestens koffert? Tja. Det er ikke så godt å si. Og godt er det. Men det er et historisk faktum at det var Nedreaas som mottok prisen, tirsdag 27. februar 1951.

Dagen etter brakte VG nyheten om prisvinneren til torgs. Den var slått opp på første side. For det er jo en viktig nyhet, ikke sant, at kritikernes egen interesseorganisasjon forsøker å komme til enighet om en viktig bok i året, og hedrer den, ikke med prispenger, men med et herlig litografi av Paul Gauguin?

I 1951 ble i hvert fall dette vurdert som en viktig nyhet. Kanskje hendelsen til og med ble vurdert som en vesentlig side ved den økonomiske og kulturelle gjenreisningen av landet etter krigen. Bildet på forsida av VG er uansett det første i en serie fotografiske illustrasjoner av denne årlige kulturelle begivenheten. Motivet er prismottakeren selv, dvs. Torborg Nedreaas, omkranset av kritiker, prisutdeler og daværende formann i det daværende Norsk litteraturkritikerlag, magister Philip Houm. Både tekst og bilde utstråler en selvfølgelighet det er fristende å omtale som en slags ledig autoritet; den lar seg ane i måten magister Houm smilende lener seg inn i bildet på, mens han usjenert stirrer fotografen i øynene. Eller i Nedreaas’ tydelige posering foran kameraet som prismottaker; hun har mottatt prisen for sin novellesamling Trylleglasset og nå ser hun på det litografiet som er det synlige beviset på tildelingen, og blir selv det synlige beviset, i avisa, på at det er hun som har mottatt prisen; denne oppmuntringen fra kritikerne som forfatteren håper vil bli andre redde forfattere til del.

Vi kunne studere dette bildet i timevis. Så langt unna i tid. Og så nær i kritisk bevissthet. Og ja, det er også en dobbel nyhet. Nedreaas har mottatt prisen, som den aller første og som den første av de ti kvinnene som har mottatt prisen disse 60 årene (Bergljot Hobæk Haff har mottatt prisen to ganger). Men Kritikerlaget har også kommet til enighet og opprettet en pris. En ny litterær pris har sett dagen. Den baserer sin prestisje på kritikernes enighet. Jeg tviler på at Houm og de andre styremedlemmene i Norsk litteraturkritikerlag kunne overskue varigheten til den begivenheten de instituerte. Det er denne institusjonens makt vi altså finner det passende å snakke om i dag, i anledning Kritikerprisens 60-årsdag.

Jeg har stoppet opp ved dette første bildet i Kritikerprisens historie, fra VGs førsteside den 27. februar 1951 for å illustrere et enkelt poeng. Historien om Kritikerprisen kan også leses som en historie om norske medier. Eller som en historie om svingningene mellom frihet og ufrihet i norsk litterær offentlighet. I en årrekke tilfredsstilte Kritikerprisen medienes behov for fotografisk representasjon av en ekstraordinær virkelighet. I en årrekke ble den utdelt i de urbane journalistenes egen høyborg, Presseklubben i Tostrupkjelleren, passe tidlig på formiddagen til at bilder og tekst fikk plass i morgendagens avis uten å forstyrre redaksjonenes mer presserende oppgaver. Og avisene skriver om prisen. De trykker bilder; bilder som likner hverandre, som om de var del av én og samme fotoserie, et slags enhetlig kunstprosjekt med en historisk ramme på 60 år med minimale motiviske variasjoner; prismottaker med prisutdeler (ofte litteraturkritikerlagets formann) og litografi. Prismottaker med litografi. Prismottaker med prisutdeler uten litografi. Prismottaker uten prisutdeler og litografi.

Dekningen av selve overrekkelsen er ofte knapp, gjerne preget av en slags kulturell blidhet eller letthet, gitt anledningen kan man tenke seg, for under slike arrangementer trakterer gjerne kritikerne sine gjester med musserende vin. Fokuset er enten på prismottakerens berettigelse og/eller hans eller hennes utilslørte eller ydmyke glede. Som i åpningen av teksten som følger VGs oppslag etter at Johan Borgen mottok prisen den 12. desember i 1955:

Det er vel grunn til å tro at Norsk litteraturkritikerlag hadde en enkel oppgave i år med utdeling av sin årlige litteraturpris. Johan Borgen med sin «Lillelord» synes å ha vært nokså suveren på markedet.

I 1958 kommer prismottakeren Harald Sverdrup med følgende lett ironiske kjærlighetserklæring: «Heretter kommer jeg til å tro at alle kritikere er gode på bunnen» (VG, 12.12.58). Femti år seinere sier Per Petterson at Kritikerprisen er den kuleste prisen en forfatter kan få.

Bare unntaksvis blir den kritiske begrunnelsen for prisutdelingen viet omfattende plass i selve dekningen av prisutdelingen, gjennom at litteraturkritikernes pristale blir gjengitt i avisa. Det er tilfellet med Martin Nags pristale, riktignok i forkorta utgave, da Jens Bjørneboe mottok prisen i 1973 for det tredje bindet i trilogien Bestialitetens historie. Først idet forfatteren er en spesielt populær eller folkekjær forfatter, får selve det kritiske øyeblikket allmenn interesse.

Kritikerprisen er også mediehistorie. I og med framveksten av etermediene i det forrige århundret har Kritikerprisens verdi som aktualitetssak i avisene, som ekstraordinær virkelighet, falt. Etter at fjernsynet overtok som formidler av de seineste hendelsenes samtidighet, er det vanligere med innslag fra prisutdelingen på Dagsrevyen eller diskusjon av prismottakeren forfatterskap i seriøse aktualitetsmagasin som Dagsnytt 18. For papiravisene blir Kritikerprisen raskt til gårsdagens nyheter. Det ser i hvert fall slik ut for den som leter i arkivene. Avisenes behov for bilder fra virkeligheten dvs. fra selve utdelingen, er forskjøvet til etermedienes enda sterkere behov for umiddelbar tilfredsstillelse. Med framveksten av internett muliggjøres en enda mer umiddelbar formidling fra prisutdelingen, enten via nett-tv eller annen nettvirksomhet, som for eksempel nettavis og/eller blogge-, facebook- eller twittervirksomhet.

Resultatet av disse mediemessige endringene er kanskje ikke en mindre offentlighet. Men det er en annen offentlighet med et helt annet tempo. Formidlingen av prisen i avisene består først og fremst av NTB-meldinger (som antakeligvis er produsert av Kritikerlaget selv), eller loft- eller kjellernotiser hentet fra lagets pressemeldinger og øvrig informasjonsmateriale. Innslaget som i dag ligger på NRKs nettsider fra Dagsrevyen med nyheten om at Karl Ove Knausgård som den første debutanten i prisens historie mottok Kritikerprisen for årets beste voksenbok i 1998, ved siden av NTB-meldingen i Dagbladet den 12.03.99 får illustrere dette poenget.

Karl Ove Knausgård ble i går tildelt Litteraturkritikerprisen for fjorårets beste voksenbok, «Ute av verden». Erlend Loe fikk prisen for beste barne- og ungdomsbok, «Kurt – Quo vadis?». Knausgård er den første debutant som er tildelt Kritikerprisen i løpet av dens snart 50 år lange historie.
(NTB)

Det skal nok mye til å rokke ved Kritikerprisens prestisje i et subkulturelt, kritisk og estetisk orientert litteraturmiljø. Men medienes formidling av prisen endrer karakter med de mediehistoriske endringer, og er delvis mediespesifikk. Det er mulig nyhetstempoet reduserer den varigheten nyheter om litterær kvalitet i en eller annen form er avhengig av for å utstråle den autoriteten man får inntrykk av fra mediedekningen av prisens tidligste historie. Samtidig har Kritikerlaget PR-arbeid i forkant av prisutdelingen motvirket denne tendensen, ved å gjøre selve nominasjonene til det stedet hvor den kritiske begrunnelsen har en naturlig plass.

Hva er Kritikerprisens autoritet i dag? Har den fortsatt makt?

For det første kan vi fastslå at det ikke finnes noen formelle, objektive kriterier for å avgjøre litterær kvalitet. Kritikerlaget har ikke tilgang til ekstrahistoriske standarder. Nettopp derfor – kanskje – blir Kritikerprisen avgjort ved generalavstemning i to omganger, der samtlige av litteraturkritikerne i Norsk kritikerlag har stemmerett. Det betyr at Kritikerprisens smak aldri er bedre enn de enkelte medlemmenes smak. Den kan selvfølgelig være dårligere enn enkelte medlemmers smak, men det blir sjelden trukket fram, og i hvert fall ikke som det trøstefulle faktumet det faktisk er. Og det er et tankekors.

Det bør vel sies, selv om det kanskje kan framstå som arrogant, at praksisen ved å la samtlige litteraturkritikere som er medlemmer av Norsk kritikerlag stemme i uravstemningen gir prisen et demokratisk tilsnitt som strengt tatt er fremmed for den estetiske smaksdommen. Et gjennomdemokratisk flertall kan aldri bli en sikker smaksdommer. Jeg tror i hvert fall ikke det. Blant annet fordi enhver smaksdom er gjenstand for kontinuerlig historisk forhandlig og revurdering. Var Shakespeare den mest populære forfatteren i sin egen samtid? I dag spiller ikke det noen avgjørende rolle.

Kritikerprisens anonyme uravstemning i to runder er både prisens største svakhet og dens definitive styrke. Den sikrer frihet fra anklager om inhabilitet, ekstralitterære hensyn av økonomisk eller politisk art eller strategiske valg begrunnet i kritikerlaget som organisasjon. Det gjør den også til en inkluderende og uforutsigbar pris. Ingen veit hvor høna sparker i lagets samlete medlemsmasse.

Svakheten ved ordningen viser seg i visse sørgelige kjønnspolitiske og genremessige tendenser. Så langt har 10 kvinner mottatt prisen elleve ganger. Skriver kvinner seks ganger så dårlig som menn? Neppe. Den genren som de siste årene har vært mest utsatt for den inkluderende prisens populisme er lyrikken. Som Jan Erik Vold har påpekt i en rekke sammenhenger, glimrer poesien med sitt tilnærmet totale fravær i den seinere delen av Kritikerprisens historie. Av de 15 diktsamlingene som har mottatt hedersbevisningen er bare to diktsamlinger tildelt prisen etter 1972; Paal-Helge Haugen i 1990 og Øyvind Rimbereid i 2004.

Jeg tror skjevhetene nettopp er knyttet til uravstemningen som modell. Det aner man dersom man sammenlikner skjevhetene med en annen pris hvor kritikerlaget er involvert, Aschehougprisen. Arbeidsutvalget for litteratur i Norsk kritikerlag er jury for Aschehougprisen. Antallet kvinnelige forfattere og lyrikere som har mottatt denne prisen de seineste årene er betydelig høyere enn det som gjelder for Kritikerprisen.

Man kunne selvfølgelig tenke seg at det lave antallet diktsamlinger som har mottatt Kritikerprisen skyldes bortfallet eller forskyvningen av kritisk autoritet, og den generelle eksileringen av poesien fra norsk litterær offentlighet. Og at denne eksileringen igjen henger sammen med at den kvalifiserte smaksdommen er blitt fordrevet fra offentligheten i og med de siste åras demokratiske relativisering av smaken, slik at kvalitet er forvist til privatlivets ensomhet eller til sosiologiske symboler. Utfordringen med en slik fortolkning er at der de demokratiske modellene for utdelingen av litterære priser forsterker tendenser, motvirker juryordninger eller utvalgsbaserte prisutdelinger de samme tendensene.

Kritikerprisen er og blir et schizofrent svar på dreiningene i smaksdommens autoritet, som både bekrefter den (gjennom uravstemning) og motvirker den (gjennom kvalifisert intersubjektivitet). Den forvalter med andre ord makt uten makt, eller en autoritet uten autoritet. Kan en slik maktesløs makt ta feil? Og kan den noensinne ha rett?

I en artikkel i Klassekampen for ikke lenge sida tok Jan Erik Vold til orde for at Kritikerlaget enten burde vurdere Kritikerprisen som institusjon eller ta skrittet fullt ut og kalle seg Norsk prosakritikerlag. Det er et tankevekkende poeng. Er uravstemningen som prisutdelingsmodell moden for historiens skraphaug? Kunne man tenke seg en kvote for poesi blant nominasjonene? Og en for kvinnelige forfattere? Eller skulle man nedsette et råd etter modell fra Forfatterforeningens litterære råd; Kritikerlagets estetiske råd? Tja, jeg vet ikke.

Kritikerprisen er til enhver tid et speilbilde av den tida den deles ut i. Håpet er at den bryter lyset litt mer i retning av framtida enn av fortida. Ser man tilbake på mottakerne av prisen er det uansett – om man et øyeblikk glemmer prisens uheldige tendenser – en imponerende liste med veldig mange gode bøker. Og ikke sjelden har historien vist at kritikeren lå i forkant av sin egen tid.

Bilder

Vg1951
Klikk for å se VG-oppslaget fra 1951 i større format.