Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Forfatteren som kritiker

Besitter forfatteren som kritiker en særskilt kompetanse som overgår kritikeres egen? Dette var blant spørsmålene som ble tatt opp på et felles medlemsmøte mellom Norsk kritikerlag og Norsk Forfattersentrum torsdag 4. september.

Kritikerlaget 16. september 2003 DebattLitteraturKrit.sirkelen

«Besitter forfatteren som kritiker en særskilt kompetanse som overgår kritikerens egen? Eller misbruker forfatteren kritikken som et middel for å lette sin frustrasjon og misunnelse overfor sine kolleger? ? Hvorfor er det viktig at forfattere mener noe om samtidslitteraturen på den offentlige litterære arena? Og, har forfatteren en spesiell rolle som kritiker?»
Møtet ble ledet av Marta Norheim, og hadde tre innledere: Nøste Kendzior (kritiker), Knut Faldbakken (forfatter/kritiker) og Trude Marstein (forfatter). Midtveis ble det åpnet for innspill fra salen.
Nøste Kendzior var opptatt av å sondre mellom ulike typer forfattere og ulike typer litteratur. Særlig er det viktig å skille mellom etablerte forfattere, mindre etablerte forfattere og debutanter. Det finnes også et viktig skille mellom norsk og oversatt litteratur. Hennes hovedsynspunkt var at etablerte forfattere ikke bør anmelde norsk skjønnlitteratur. Landet er for lite, og det blir umiddelbart et spørsmål om forfatterkritikerens habilitet. På den annen side kan forfatterkritikeren ha større kompetanse og empati enn rene kritikere. Dette kan allikevel ikke overskygge den usikkerheten som knyttes til deres troverdighet. Men Kendzior stilte seg udelt positiv til uetablerte forfatteres kritikk av etablerte ? «fadermord». Dette er en verdig og nødvendig virksomhet, hevdet hun. Det prinspielle synspunktet ble allikevel noe dempet da hun pekte på et lignende problem i eget virke. Som oversetter og kritiker vurderer Kendzior kollegers oversettelser ? og hva da?
Trude Marstein mente at ønsket om formidling av litteratur er årsaken til at forfattere bedriver kritikk. De ønsker å fremheve bøker som blir oversett, ikke bedrive posisjonering, men definere skjønnlitteraturen som kunstart. I negativ retning trakk Marstein frem subjektiviteten, at den enkelte forfatter/kritiker fremhever sin egen nisje, og en mulig feighet, redsel for å grave sin egen grav vis-a-vis andre forfatterkritikere. Hun listet opp en rekke kriterier for god kritikk: grundighet, redelighet, en viss teoretisk kunnskap, historisk oversikt, kreativ evne og distanse til andre (forfattere, kritikere, en selv). Dette kalte Marstein en syntese av objektivitet og subjektivitet ? «å finne subjektivitet i det objektive».
Knut Faldbakken har med noen års opphold bedrevet litteraturkritikk siden 1982, i Dagbladet og nå VG, og forsvarte forfatterkritikeren. Med en viss opprørthet hevdet han at habilitetsspørsmålet er for banalt til å diskuteres. Inhabilitet vil lett avsløres i det lille litteraturmiljøet, og det er enkelt å bedrive selvsensur, la være å anmelde kompisers bøker. Faldbakken hevdet videre at forfatteren har en egen styrke som kritiker idet han har litterær erfaring og lett kommer i kontakt med den implisitte forteller. Han vil også lettere kunne vise levende entusiasme, både positiv og negativ, enn akademiske kritikk som lett blir tørr pro et contra og dårlig egner seg for avislesere. Faldbakken slo også et kraftig slag for uenigheten, og mente at snillismen er kritikkens største problem.
Møteleder Marta Norheim forsøkte å trekke frem fjorårets debatt mellom debutant og kritiker Mikael Godø og Knut Faldbakken, der Godø mistenkte Faldbakken for å ha slaktet hans bok fordi Godø tidligere hadde slaktet en av Faldbakkens. Dette falt litt til jorden, også i herværende debatt, idet Faldbakken ikke hadde lest Godøs anmeldelse. Faldbakken presiserte at han ikke ville anmeldt Godøs bok hadde han visst om Godøs mordforsøk. Kendzior angrep allikevel Faldbakkens troverdighet, og mente at om han muligens var habil så var han ikke troverdig ? ikke for henne.
Møteleder Norheim stilte spørsmålet om forfatterne kunne komme til å «hype» hverandre, lik det Profil-generasjonen i sin tid gjorde. Hun pekte på de nye journalistforfatterne. Hun mente at det var interessant at forfatterne i panelet trodde på en indre sensur, mens kritikeren inntok en negativ, prinsipiell holdning mot å blande roller som kritiker og forfatter.
Einar O. Risa ville løse opp motsetningene. Som forfatter og kritiker var han fristet til å hevde at han innehadde flere kvaliteter enn rene kritikere. Frem for det ?urene?! Det viktigste er åpenhet, og å si hva du mener. I avisen står du åpent frem, det er verre med konsulentvirksomhet o.l . Han påpekte også at heller ikke Trude Marstein er ren ? som medlem av Det litterære råd er hun i høyeste grad en kritiker av skjønnlitteraturen.
Jon Rognlien mente at den norske andedammen ikke er den eneste. Også i andre, mye større land er det litterære miljøet lite, men ikke så uskyldig som det norske. I Italia er for eksempel kameraderiet ingen hemmelighet. Vår søken etter uskyld er en norsk nevrose, hevdet Rognlien med fynd og klem. Den rene kritiker ? hvem er han? Fins han? Debatten burde derfor ta utgangspunkt i konkrete saker, hvor problemet med habilitet blir tydelig og akutt.
Terje Skulstad savnet forfattere i samfunnsdebatten generelt. Mediene er opptatt av moromenn, og eldre forfattere har ingen mulighet til å nå frem. Ellers syntes han at forfatterkritikerne er for positive, men at det er lett å gjennomskue.
Jan Christopher Næss så ikke noe problem med å blande roller så lenge anmeldelsene er faglig begrunnet. Han pekte på Olaug Nilssens anmeldelse av Mikael Godøs bok i Vinduet. Her gav Nilssen eksplisitt uttrykk for egen blodtørst med grunnlag i en hard anmeldelse forfattet av Godø på et tidligere tidspunkt. Dette mente Næss var holdbart idet Nilssen begrunnet sin egen slakt faglig ? i fortsettelsen.
Anna Barbara Gamborg mente at kritikeren bør ha en grunn til å anmelde, og da er det faglige utgangspunktet, forfatter eller ren kritiker, ikke viktig. Anmelderen bør forstå forfatteren.
Knut Faldbakken gjentok savnet av uenighet. Han viste til Danmark hvor anmeldere virkelig tør profilere seg. Bort fra de flate tekstene, proklamerte Faldbakken.
Nøste Kendzior hevdet noe syrlig at prinspipper kan kombineres med åpenhet, ærlighet og sterke tekster.
Ulf Nestvold mente det var viktig å skille mellom litteraturkritikk og ? anmeldelser. Kritikk foregår i bøker og tidsskrifter, mens anmeldelser er personlige, høyst subjektive oppfatninger av bøker. Aviskritikkene har få lesere, og de leserne «kjenner» anmelderen
Helga Eriksen mente at flinke anmeldere kan gjøre som de vil, nemlig ved å gjemme subjektiviteten i teksten.
Frøydis Alvær beklaget inderlig at barnebøker så sjelden anmeldes. Problemet er å komme inn i andedammen! Habilitet er ikke noe problem, nærmest tvert om. Hadde det vært flere forfatterkritikere, ville flere barnebøker blitt anmeldt, hevdet Alvær.
Einar O. Risa knyttet debatten tilbake til påstanden om kameraderi, og mente at Marta Norheim burde forholde seg til tekstene, bøkene og anmeldelsene. Forskjellig bakgrunn gir forskjellig lesning, noe som bare kan være et gode.
Asle Aasen Gundersen mente at det ikke er viktig å lese bøkene empatisk i forhold til forfatterens arbeidssituasjon. Kritikeren, forfatter eller ikke, må forholde seg til resultatet ? boka. Han hevdet også at Vinduet i en periode var et sammensurium av forfatterkritikere som anmeldte hverandre, fullstendig mangel på habilitet.
Marit Grøtta hevdet at forfatterkritikeren nok i stor grad forholder seg til forfatteren av boka, men den rene kritikeren undersøker forfatterens prosjektet ? boka.

Sluttrunde

Knut Faldbakken trakk frem ett eksempel ? en kommende anmeldelse av Øystein Lønns siste bok. En forfatter med et helt annet gemytt og temperament enn ham selv, derfor vanskelig å anmelde, men etter en stund fikk han grep om boka, hva Lønn ville, og ble i stand til å formidlet dette på VGs trange plass. Dette som forfatterkritiker. I motsetning til akademikerne har han gleden av å kjenne håndverket, beskjæringene, og har språket til å formidle det han ser.
Han nevnte også at anmeldelser er svært populært lesestoff, i motsetning til hva Nestvold, og mange med ham, tror.
Trude Marstein mente seg misforstått, og sa at det ikke var arbeidsprosessen som krevde empati, men prosjektet. Som forfatter blir man en bedre leser, men dette er mer enn å knekke håndverksmessige koder.
Nøste Kendzior avsluttet med et fyndord om at ingen har noen forpliktelse til å skjønne hva forfatteren vil. Man forholde seg til teksten.

comments powered by Disqus