Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvor god er egentlig litteraturkritikken?

Tirsdag 29. april møttes rundt 70 personer på Josefine Vertshus for å diskutere norsk litteraturkritikk. Forfatterformann Geir Pollen møtte Kritikerlagets Trond Haugen.

Kritikerlaget 10. mai 2003 Krit.sirkelenDebattLitteratur

Marta Norheim, som ledet debatten, innledet med å poengtere at litteraturkritikken tilsynelatende også er i krise i de andre nordiske landene; dette er altså ingen typisk norsk debatt.
Geir Pollen, formann i Den norske Forfatterforening, understreket i sitt innlegg at kritikerne ikke skriver for forfattere, men det betyr ikke at forfattere ikke har rett til å mene noe om kritikken. Han tok utgangspunkt i mottakelsen av sin siste bok, Når den gule sol brenner, og argumenterte for at kritikken var basert på fornemmelser og impresjoner som verken lar seg verifisere eller falsifisere. Han etterlyste blant annet en kritikk som er forankret i noe annet enn i den subjektive smak, og tok til orde for lesninger som får teksten til å tre frem som form og mening. Pollens hovedinnvending mot dagens litteraturkritikk var det han kalte fraværet av et kritisk prosjekt, som hver enkelt kritiker selv må finne frem til og formulere.
Trond Haugen, leder i Norsk kritikerlag og kveldens andre innleder, understreket at de aller fleste debatter om litteraturkritikk følger det samme mønsteret; de er svært generaliserende og på den måten argumentative kortslutninger. I dag debatteres kritikken utelukkende når forfattere føler seg urettferdig behandlet, mente Haugen, som etterlyste en mer presis og forpliktende kritikk av kritikken. I sitt innlegg presenterte han det han kalte to kontroversielle kritikker, Espens Stuelands anmeldelse av Steinar Opstads Synsverk og Ane Farsethås? kritikk av Hanne Ørstaviks Uke 43. Disse anmeldelsene ble av Haugen fremhevet som presise og konkrete kritikker som gjør det mulig for leseren å felle en annen dom enn det anmelderen faktisk gjør. Haugen etterlyste for øvrig ansvarlighet og intellektuell dristighet i avisenes kulturredaksjoner, og hevdet at den kompromissløse kritikken ikke blir tatt vare på. Han stilte videre spørsmål ved hvorfor Klassekampen blir sett på som en unik aktør i den norske medieoffentligheten når det gjelder kultursatsning. Hva er det som hindrer de store avisene i å gjøre det samme?