Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerseminaret, Lillehammer 2005

Fra arrangørsynspunkt er vi særdeles godt fornøyde med årets Kritikerseminar, «Dokumentarisme. Dokumentariske innslag og journalistiske grep i skjønnlitteraturen», som gikk av stabelen på Lillehammer under Sigrid Undset-dagene 26.-27. mai.

Mariann Enge 05. juli 2005 LitteraturReferaterKrit.sirkelen
Lillehammer

Alle de inviterte, som altså var våre førstevalg, takket ja til å delta og bidro med gode og interessante innlegg. Det ble et sammensatt program, hvor det i relativt liten grad ble lagt frem overordnede eller generelle betraktninger om bruken av dokumentarisme i skjønnlitteraturen ? i stedet fikk vi seks ulike innlegg som tok utgangspunkt i problemstillinger knyttet til vidt ulike, spesifikke litterære ståsteder ? ved danske Claus Beck-Nielsen (1963-2001), svenske Per Olov Enquist, portugisiske Pedro Rosa Mendes og de tre norske forfatterne Gunnar Kopperud, Pedro Carmona-Alvarez og Inger Elisabeth Hansen.

Som i fjor, da temaet for litteraturfestivalen var «Europa», ønsket vi å trekke inn flere foredragsholdere utenfra. Vi hadde nok ikke kunnet invitere Pedro Rosa Mendes fra Portugal dersom det ikke hadde vært for at han allerede var invitert til Lillehammer av hovedfestivalen, og erfaringene fra i fjor tilsier at det ikke er ønskelig at for mange av foredragene holdes på engelsk, men det å trekke inn noen fra de øvrige skandinaviske landene er i alle fall noe vi gjerne vil fortsette med, ettersom det gir oss anledning til å utvide horisonten og flytte fokuset litt fra den norske andedammen. Nå må det imidlertid presiseres at årets norske foredragsholdere heller ikke var synderlig opptatt av den nevnte andedammen ? uansett hvor ulike de ellers måtte være, har Carmona-Alvarez, Kopperud og Hansen det til felles at de har en horisont som strekker seg godt forbi de norske landegrensene.

Claus Beck-Nielsen (1963-2001)
Vår danske gjest, forvalteren av Claus Beck-Nielsens liv og verk, hadde æren av å åpne Kritikerseminaret med foredraget sitt. Han ønsket å problematisere selve muligheten av å snakke om «bruken av det dokumentariske». Med utgangspunkt i de to bøkene Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi (Dansk Gyldendal, 2003) og Selvmordsaktionen (utkommer snart på dansk, etter hvert også på norsk) presenterte han sine kunstneriske prosjekter, hvor grensene mellom iscenesettelse og virkelighet må kunne betegnes som høyst uklare.

Claus Beck-Nielsen (1963-2001), erklært død i 2001, har de siste årene utfordret samfunnets krav om legitimering og identifisering av menneskelige individer. I prinsippet navnløs, identitetsløs, forvalter han «Beckverket» som Claus Beck-Nielsen etterlot seg. Beckverket forholder seg til to ytterpunkter: på den ene siden det lille menneskets private små tragedier, på den andre siden verdensscenen og storpolitikken.

Prosjektene problematiserer både muligheten av å bestemme om det materialet som presenteres er dokumentarisk eller ikke, og oppfatningen av kunst som noe «rent».

I biografien konstrueres en livshistorie om Claus Beck-Nielsen (1963-2001), på grunnlag av avisartikler, notater etter Claus Beck-Nielsen, og personleksikonet Kraks Blå Bog. I løpet av desember 2000 – januar 2001 tok forfatteren og iscenesetteren Claus Beck-Nielsen det karakteristiske «Beck» ut av navnet sitt, og gikk ut på gatene i København som «Claus Nielsen», en mann med hukommelsestap, uten sosialt nettverk, penger, identitetskort eller personnummer. Vår gjest poengterte at konseptet «Claus Nielsen» var en reell person, bestående av det som var igjen etter en reduksjon av Claus Beck-Nielsen.

Claus Nielsens vandringer i det sosiale bunnskiktet i København, og den behandlingen han ble gitt ? eller snarere nektet ? av det danske sosialvesenet, ble
presentert i en artikkelserie i avisen Information, signert Claus Beck-Nielsen. Da det omsider ble avslørt at historien var iscenesatt, var leserreaksjonene til dels sterke.

Historien endte imidlertid ikke der. Som vår gjest påpekte: «Virkeligheten fortsetter alltid». Claus Beck-Nielsen trodde han skulle kunne vende hjem til kone og barn ? men kanskje var det snarere Claus Nielsen som vendte hjem til Claus Beck-Nielsen? Samlivet med kona brøt sammen, Claus Beck-Nielsen ble hjemløs på ordentlig ? og han gikk bort.

Blant Claus Beck-Nielsens etterlatenskaper er teateret Das Beckværk i København, som ledes av forvalteren som «Verkführer» eller «Formand» Nielsen. Selvmordsaktionen tar for seg teaterets forsøk på å innføre demokratiet i Irak ? som en slags parallellaksjon til den amerikanske. I et forsøk på å opptre som eksemplariske europeere, som forsøker å gjøre noe for å påvirke verdenssituasjonen, reiste Nielsen og hans «politiske dramaturg» Rasmussen til Irak med «The Democracy», bestående av «det nomadiske parlament» pakket ned i en koffert. Den kommende boken bygger i høy grad på «dokumentarisk» materiale ? den presenterer blant annet Nielsens nedtegnelser fra reisen. Men virkelighetskvaliteten i det dokumentariske problematiseres, da den dokumenterte og dokumenterende hovedpersonen Nielsen i likhet med «Claus Nielsen» er en «reell fiksjon».

Som kunstnerisk alibi på Banknatta gjorde vår navnløse gjest dessuten en uforglemmelig opptreden med opplesning fra Claus Beck-Nielsen (1963-2001) . En biografi og sanger fra Das Beckværks siste forestilling Den sidste europæer. På frivillig basis og i samarbeid med Biblioteket Gasspedal og Demo fikk vi dessuten til et tilsvarende arrangement med ham på Mono i Oslo, i forkant av seminaret.

Pedro Carmona- Alvarez
Foredaget til poeten og musikeren Carmona-Alvarez om referanser, som han fremførte med nærvær og nerve fullt på høyde med en god poesiopplesning, fremsto som en personlig formulert poetikk, men med stor relevans ut over hans eget forfatterskap. I sin poesi, særlig i de to siste diktsamlingene, Clown Town og Prinsens gate, trekker han inn et mylder av private og kollektive historier og referanser, og opererer men en rekke ulike, skiftende jeg-instanser. Men han hevdet at opplevelsen av å ha en historie som bare han selv kunne fortelle, at det var viktig at nettopp han gjorde det, var sentral for ham. Referansene måtte bety noe for ham, ha en forankring, eller «røtter i havet», som han kalte det.

Han snakket blant annet om å ville skape et rom i det biografiske, en åpning for løgnens inntreden, og formulerte et ønske om å gjøre den private sfæren til en puls som kan gjenkjennes hos andre ? ?en tekstuell iscenesettelse med presisjon i alle ledd?. Og lesning betegnet han i denne sammenhengen som en del av biografien.

I følge Carmona-Alvarez er dagens poet ingen profet, men en moderne sier som ser etter, en «raconteur» som skriver som om leseren allerede visste alt dette. Poeten skriver på en fotnote til en større fortelling som ikke finnes. Skriften er i utgangspunktet sekundær ? kommenterende, supplerende.
Carmona-Alvarez mente for øvrig at noe som kunne være problematisk med utstrakt bruk av referanser, var at man lett kunne komme til å lure seg selv: det som funker for en selv, funker ikke nødvendigvis for andre.

Avslutningsvis proklamerte han at det å arbeide som poet, for ham er å kunne hevde å ha vært til stede alltid, til alle tider, i alle ting.

Gunnar Kopperud
Gunnar Kopperud brukte sitt foredrag til å fortelle om sin vei fra utenriksjournalist i krigsherjede afrikanske land til en romanforfatter som skriver skjønnlitterære bøker med utgangspunkt i sine reiser, og han snakket en del om sin opplevelse av de to genrene ? journalistikk og skjønnlitteratur ? og om hvor man kan trekke grensen mellom dem.

Innledningsvis satte han fokus på hvor mye fiksjon og manipulasjon det kan ligge i en nyhetsreportasje. Med sin erfaring som journalist hevdet han at han nå aldri helt klarer å tro på det han ser i en reportasje, samtidig som han tenker på hva det er som er utelatt, hva det er vi ikke får se. Dessuten hevdet han at det blir stadig vanligere at reporteren slett ikke har vært på det stedet han reporterer fra.
Kopperud definerte kontrakten en journalist har med leseren er at det aldri må herske tvil om at det man sier har skjedd, faktisk har skjedd; at folk er faktiske, og at de har sagt det de siteres på ? i riktig rekkefølge.

Av og til trengs det en jeg-forteller, som kan gi menneskelig nærvær og refleksjon til teksten, mente Kopperud, men mente at man da ikke nødvendigvis var over i fiksjonen. Han mente at man som skribent er over i fiksjonen i det øyeblikket man går inn i et annet menneske.

Helt til slutt leste Kopperud et dikt av Anna Achmatova, hvor hun spør «Kan du beskrive dette?» Han stilte seg selv spørsmålet om han kunne beskrive de grusomhetene han hadde overvært i Afrika, og svarte et ubetinget «Ja, det kan jeg!». En provokativ og konfronterende uttalelse, som det dessverre ble det ikke grepet tak i i den påfølgende debatten. En så problematisk påstand burde vel ha vært gjenstand for diskusjon?

Pedro Rosa Mendes
«I 1999, under NATO-bombingen, møtte jeg to gamle menn i Beograd.» Den portugisiske forfatteren og journalisten Pedro Rosa Mendes sprang rett inn i konfliktene. Han var først ute den andre dagen på kritikerseminaret, og til tross for at kvelden før ble sein for mange, og til tross for at Mendes, som den eneste av foredragsholderne, snakker engelsk, fanger han publikum fra første øyeblikk.

Mendes var invitert mye på grunn av boka Tigerbugten som kom på dansk i fjor. Her beveger han seg i grenselandet mellom fiksjon og reportasje og bruker ulike tekster for å skildre sin egen reise gjennom Afrika, fra Angola til Mosambik. På samme måte som Tigerbukten vakte foredraget hans oppmerksomhet fordi det tok utgangspunkt i ekstreme situasjoner, men Mendes brukte raskt disse til å reflektere, denne gangen over menneskenes måte å organisere inntrykk, å skape seg et bilde av omverdenen på. Han snakket lite om sin egen skrivesituasjon, men abstraher og diskuter hva vi forstår med virkelighet og normalitet.

Den ene av de to mennene Mendes møtte i Beograd var blind, det var med utgangspunkt i ham Mendes begynte sine refleksjoner. Den blinde mannen hadde ved hjelp av minner dannet seg et virtuelt bilde av Beograd, som han orienterte etter. Når byen ble bombet, samsvarte verken den blinde eller andres virtuelle bilde med virkeligheten, men i den blinde mannens tilfelle ble det langt mer tydelig hvilke problemer dette skapte. Mendes kalte det «loss of coordinates».

Mendes fortsatte med slående eksempler på hvordan vi konstruerer virkelighetsbilder. I Angola fortalte Mendes at han kom over noen gutter som spilte fotball med en hodeskalle. For ham var det et grotesk syn, men for guttene var ikke dette noe unaturlig; hodeskallen var en rund gjenstand, velegnet til fotball. Det andre nivået av grusomhet i denne situasjonen, sa Mendes, er at guttene ikke kunne vite at dette var unormalt. Slik skaper krigssituasjoner nye virkeligheter som bryter med det menneskelige, som fjerner seg fra menneskelighet.
Inger Elisabeth Hansen
En times tid i sola var nesten en nødvendighet etter Mendes sterke foredrag. Så samlet semiargjengen seg i Banken igjen. Neste foredragsholder, Inger Elisabeth Hansen startet med å ta tak i ett av Pedro Carmona-Alvarez? uttrykk og sa hun skulle snakke om de referansene som har røtter i havet. Deretter holder hun opp en liten spansk bok, Kortfattet beretning om ødeleggelsen av Vestindia skrevet av den spanske munken Bartolomé de las Casas i 1542. Las Casas beskrev spanjolens barbariske framferd i Mellom-Amerika, men han støtte på et problem i vurderingen av disse handlingene. De spanske erobrerne hevdet nemlig å ha eiendomsrett til landet de tok. De fikk lisens til å erobre av Paven, som igjen hadde kontakten med Gud. Slik ble Las Casas anklager i en situasjon der forsvarerne bestred at de hadde gjort noen urett.. For Las Casas ble dokument stående mot dokument og forårsaket begrepsforvirring. Resultatet er at dokumentet altså ikke har noen verdi i seg selv, men blir avhengig av å henvende seg til en høyere instans Hva dokumenterer så dokumentet annet en sin egen manipulasjon? spurte Hansen.

Erfaringen til Las Casas er at han blir avnarret sin gode tro, forestillingen om en god verden og en høyere instans. Denne forestillingen blir dermed en fiksjon, noe som ikke finnes. Slik blir Las Casas fortært av sin egen dokumentasjon, hevdet Hansen. Dokumentaristen eier ikke den sanne fornuft lenger. Og slik ledet Hansen oss inn på det samme sporet som Mendes viste oss. Det dreier seg plutselig ikke om motsetningen mellom fiksjon og dokumentasjon, men om det i det hele tatt er mulig å skille de to innfallsportene fra hverandre.
Per Olov Enquist

Når seminarets siste arrangement ? Torunn Borges samtale med Per Olov Enquist ? nærmet seg, vokste det fram en kø utenfor salen. Ikke uventet trakk den svenske løypebrøyteren innen dokumentarismen en masse tilhørere, også av dem som ikke hadde deltatt på resten av seminaret. Vi som hadde overhørt fem foredrag om emnet ventet spent på hva nestoren hadde å si om sin erfaring med sjangeren. Men nei, han hadde bare skrevet én dokumentarroman, påstod han, og siktet til Legionärerrna fra 1968. «Derimot har jeg eksperimentert en hel del, ved å bruke fakta som jeg skriver romaner utfra » sa Enquist.

Etter å ha spurt om hvordan det hele begynte, ideen om å skrive om virkelige hendelser, undret Torunn Borge om dette var et forsøk på å destruere den borgerlige romanen og bygge opp noe nytt. «Jeg ville likt det spørsmålet på sekstitallet,» svarte Enquist og la – noe lakonisk – til at han ikke hadde tenkt i de baner siden 1966. «Det har blitt slik at emnet velger form,» forklarte han. Samtalen gikk lystig og seriøst, om Enquists forfatterskap og dokumentarismen mer generelt. Selv om han ikke sa det rett ut, så røpet Enquist at det lå en motreaksjon i sjangeren, mot den innadvendte kunsten og ny-romanen. Og da det ble åpnet for spørsmål fra salen, og Espen Haavardsholm holdt et innlegg, ble motsetningen klar. «Plutselig kom det en svenske som gikk rett inn i virkeligheten» er Haavardsholms karakteristikk av det befriende møtet med Enquists dokumentarisme på sekstitallet.

Og så var seminaret over. Forholdet mellom fiksjon og dokumentasjon ble kanskje mer tilfloket og problematisert enn avklart under årets kritikerseminar. Likevel, ved å avfeie både forsoning og strid som mulige karakteristikker av dette forholdet, kom de fleste av oss lenger inn i problematikken enn vi hadde håpet på. Og det vi ikke fikk tak i i plenumsdiskusjonene, ble tatt opp i pausene og på pubene i etterkant.

    Seminaret var støttet av
  • Norsk Kulturråd
  • <LINK http://www.fritt-ord.no/artikkel.asp?AId=1&MId1=2>Institusjonen Fritt Ord

  • <LINK http://skrift.no/dnf/ _top> Den norske Forfatterforening
  • <LINK http://www.kunststyrelsen.dk _top>Den danske Kunststyrelsen

Pressedekning
    <LINK http://www.klassekampen.no/Arkivsamling/Arkiv/2005/mai/28/272333 _top> Per Olov Enquist-intervju i Klassekampen

  • Om Claus Beck-Nielsen (1963-2001):

    Das Beckværk

    The democracy

    Bin Nielsen

    Gasspedal

    Intervjuer:
    <LINK http://www.klassekampen.no/Arkivsamling/Arkiv/2005/mai/25/271979 _top> Klassekampen og
    <LINK http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050603/OBOKER/106030038&SearchID=7321103806300 _top> Morgenbladet


  • NRK P2 hadde en bred dekning av årets Kritikerseminar. Hør <LINK http://www.nrk.no/programmer/radio/ordfront/ _top> Ordfronts programmer (se 5. og 12. juni).

comments powered by Disqus