Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Masteravhandling om populærmusikkritikk

- Populærmusikkritikere har ikke under noen omstendighet studert musikk av hverken praktisk eller teoretisk art. Det sier Ole Hovind Guldvog, som nylig leverte en masteroppgave i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, med tittelen Hvem kaster terningen? En feltteoretisk studie av den norske populærmusikkritikken, hvor han gjennom kvalitative dybdeintervjuer med tolv profilerte musikkanmeldere forsøker å kartlegge dagens norske felt for populærmusikkritikk; dets system av likheter, forskjeller og motsetninger som relaterer anmelderne og deres anmeldelser til hverandre.

Vi bringer her et lite intervju med Guldvog. Vi har dessuten fått tillatelse til å viderebringe masteravhandlingen som pdf.

Mariann Enge 23. april 2010 Musikk
Ole h. guldvog

- I sammendraget i avhandlingen din skriver du at norske populærmusikkanmeldere har mange likhetstrekk hva angår bakgrunn. Hvilke likhetstrekk var det du fant? Hva slags folk er de?
- Den typiske populærmusikkanmelderen i norske riksaviser har akademikerforeldre (ikke like vanlig blant de eldste), har erfaring fra lokalavis, studentavis eller uavhengige ungdoms- og musikkpublikasjoner. Hun eller han har hoppet av studiet (gjerne fag som engelsk, litteratur, film, sosiologi eller statsvitenskap) til fordel for jobben og titulerer gjerne seg selv som «halvstudert røver». Som kvinnelig musikkanmelder er det i dag også sjanse for at man har journalistutdanning. På den annen side har man ikke under noen omstendighet studert musikk av hverken praktisk eller teoretisk art, og man kan heller ikke traktere noe instrument. Det er snarere musikkanmelderiet som er musikkutøvelsen for disse aktørene, det er i hvert fall sånn flere av dem uttrykker det selv. Det interessante er at dette er helt annerledes blant for eksempel litteraturkritikere, kunstkritikere, kritikere som anmelder klassisk musikk osv. Populærmusikkritikk er sånn sett en egen form for kulturkritikk som i stor grad reproduserer sine egne kvalitetskriterier og det gjør at de menneskene som besitter, i hvert fall deler av de samme kriteriene, får innpass i feltet.

- Hvilke kriterier dreier det seg om?
- For det første så handler det om at anmeldelsene skal ha verdi som lesestoff i tabloidaviser. Jeg har et sitat fra en av musikkanmelderne i Dagbladet som illustrerer noe av dette. Vedkommende sier for eksempel at: «Som musikkjournalist i en tabloidavis er det vanskelig å dekke bare musikk. Man får ikke så mye (spalte)plass på det. Så det er derfor man trenger litt av det tilleggsmaterialet (…)». Artister man kan fortelle historier om, og ikke minst sette inn i sammenhenger som spiller på lag med dagspressens nyhetskriterier og journalistiske logikk, får derfor lettest spalteplass. De har også en tendens til å bli tillagt høyere verdi som artister.
Et historisk eksempel på en match made in heaven, er jo punken og den tabloide dagspressen. Problemet jeg er litt opptatt av å belyse her, er at selv om populærmusikkhistorien (som så godt som alltid også er skrevet av musikkjournalister) tillegger punken ekstremt stor betydning, så er det ikke nødvendigvis sikkert at punk-musikken var bedre enn all annen musikk på siste halvdel av 1970-tallet. Punkbevegelsen var snarere skreddersydd for store tabloidoppslag og rockemyter. Et band som Turboneger er et norsk kroneksempel på band som greid å iscenesette seg selv innenfor dagspressens verdikriterier.

- Du skriver at det ikke er rom for nyskapende former for populærmusikkritikk i de eksisterende kanalene, og at flere savner uavhengige medier. Hva tenker du at det ville bety for musikk(kritikk)feltet om det fantes slike fora?
- Hovedproblemet, mener jeg, er at det er trist hvis all norsk populærmusikkritikk kun skal bestå av 1000 tegn og et terningkast. Jeg tror at andre fora først og fremst kan gjøre noe med refleksjonsnivået i tekstene. En roman har ikke nødvendig mer kulturell verdi enn en popplate bare fordi det er en «roman». Allikevel har litteraturkritikken en mye høyere grad av institusjonalisering. For eksempel har litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag siden 1994 delt ut en pris til årets litteraturanmelder i Norge. Noe tilsvarende finnes ikke innenfor populærmusikkritikk. Jeg registrerer gode tilløp til nytenkning hos en anmelder som Audun Vinger i Dagens Næringsliv. Han skriver litt lengre artikler og forholder seg heller ikke til terningkast. Nå mener jeg ikke nødvendigvis at terningkast er dumt, men jeg tror det vil være bra for musikkritikken at den også kan få boltre seg innenfor andre formater enn det dagspressen generelt tilbyr i dag.

Bildet: Ole Hovind Guldvog.

comments powered by Disqus