Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





«Mer enn bare krim»

Det siste århundrets viktigste litterære strømning lider fordi intellektuelt makelige kritikere gjør seg blinde for hva kriminallitteratur har vært og kan være, skriver Terje Bård Hansen, som også påpeker det fatale ved opphavet til kriteriene som legges til grunn i vurderingene av kriminalfortellinger.

T. B. Hansen 04. mai 2007 LitteraturDebattKrit.sirkelen
 4 01



Likegyldige aktører i bokbransjen
Manglende genrekompetanse i forlagsredaksjonene har ført til forsømmelse av krimgenrens tradisjonelle virkemidler. Resultatet er en strøm av likegyldige og sogar amatørmessige krimutgivelser, der «politisk korrekthet» og tom imitasjon av mainstream-litteraturens former erstatter det genuine genreuttrykket ? den litterære lekelysten som preger krimklassikerne. Det modernistiske teorigrunnlaget norske kritikere tar for gitt, gjør det vanskelig å se eller påpeke dette.


Ekspert på kriminalitet
For 11 år siden utkom Kjell Ola Dahls Miniatyren; en roman noir i norsk 90-tallssetting, der en mannlig jeg-forteller med paranoide macho-perspektiver fører en kompleks historie frem mot en løsning i tråd med «den hardkokte krimfortellingens» konvensjoner ? på en måte som «kaster sjokkbølger bakover i teksten». Få lesere så dette. Mange anmeldere fant fortellingen klisjéfylt og urealistisk; andre fant intrigen for kompleks. En anmelder som antagelig så poenget, ble rasende over å finne kunstneriske ambisjoner i en kriminalroman.

Eksemplet kan settes opp mot Frode Gryttens Flytande bjørn. Grytten komponerte også en roman etter den «hardkokte» krimfortellingens regler. Men der Dahl gjennomførte «formelen» til siste slutt, og med det tilbød den genrebevisste leser et mangfold av mulige tolkninger og innsikter, valgte Grytten the easy way out med en åpen løsning som i modernistisk mainstream. Dette fikk de fleste anmeldere til å betrakte romanen som «seriøs skjønnlitteratur». Da boken ble tildelt Rivertonprisen for 2005, vakte det undring og enkelte protester.

Gjennom Anne Holts 2004-utgivelse, Det som aldri skjer, møter vi en krimforfatter som søker anerkjennelse, ikke som forfatter, men som «ekspert på kriminalitet». Det er uklart for meg i hvilken grad Holt selv så hvordan motivet knytter an mot krimgenrens tradisjoner som metalitteratur. Med ett mulig unntak (forøvrig den samme som fordømte Dahls kunstneriske ambisjoner), kan jeg ikke se at anmelderne så poenget.

Kritikken «akademisk» ? men mangler kunnskap!
Anmeldere og kritikere er de profesjonelle leserne. Og dagsavisenes anmeldelser er en del av diskursen som definerer «litterær kvalitet». De som anmelder krim er seg i større eller mindre grad bevisst at kriminallitteraturen utgjør en genre, et sett av tradisjoner og konvensjoner som forfatteren skriver innenfor og leserne tolker den enkelte fortellingen i forhold til. Men de færreste anmeldere ser ut til å reflektere over hva «genre» innebærer, og mange mangler kunnskaper om kriminallitteraturens historie forut for Sjöwall & Wahlöö. Når anmelderne ikke ser at en forfatter diskuterer genrens egenverdi, slik Holt gjorde i 2004, er det et dårlig tegn.

Medienes anmeldere kan være forfattere, journalister eller universitetsutdannede litteraturvitere. Også de to første gruppene har idag ofte en akademisk utdannelse, noe som gjenspeiles i større eller mindre grad ved deres bruk av teoretisk refleksjon i vurderingen av bøkene. Forfatterens praktiske erfaring med egen skriving og mulig rivalisering overfor andre forfattere eller genre, og journalistens fokus på nyhetsinteresse knyttet til bokens tema eller forfatterens person, kan gjøre dem forutinntatte overfor enkelte utgivelser. I dag vurderer verken den akademiske kritikeren, eller forfatter- og journalistanmelderen, uten påvirkning av visse, generelle holdninger til litteratur i alminnelighet, og krim spesielt, som har utgangspunkt i modernistisk, akademisk tradisjon.

Shocking new… og forfeilet applikasjon
Sentralt for disse holdningene står begrepet «formellitteratur». Som alle andre selvfølgeliggjorte begreper, hører dette hjemme i en historisk og kulturelt fundert forståelsesramme, og gir ikke nødvendigvis mening utenfor denne konteksten. Konteksten i dette tilfellet er formalismen; en modernistisk retning som oppsto i Russland rundt første verdenskrig. Formalistene kartla mønstrene, eller altså formlene, de fant i litteraturen. Men deres analyser ble også grunnlag for normative vurderinger: påvisning av «formler» ble i praksis en måte å definere tekster som kunstnerisk mindreverdige. De tidlige modernistene, sinte unge menn knapt ute av puberteten, var selv innforståtte med at dette ikke bare utdefinerte «populærlitteraturen», men også eldre «høylitteratur». Kunsten skulle være et kontinuerlig brudd med det gjenkjennelige; bare det sjokkerende nye hadde kunstnerisk verdi.

Lignende holdninger uttrykkes av frankfurterskolen. Her underbygges forestillingen om en grunnleggende forskjell mellom kunst og underholdning med romantisk metafysikk, men også med en marxistisk-inspirert «konspirasjonsteori» (som Willy Dahl kaller det) om «kulturindustrien»: Kriminallitteraturen er ikke lenger bare kunstnerisk verdiløs; som et produkt av «kulturindustrien» kan den ses som et uttrykk for kapitalismens undertrykkende kraft.

Selv om førmodernistisk kunst forlengst har vunnet tilbake sin gamle status, flere av frankfurterskolens hatobjekter er anerkjent som legitime kunstneriske uttrykksformer, og stadige revideringer av kanon har gitt plass til tidligere underkjente litteraturformer, lider kriminallitteraturen fortsatt under det tidlige 1900-tallets «forbannelse».

Utfordrer leserens verdensbilde og litteratursyn
Jeg har selv ingen tro på universelle kriterier for litterær kvalitet, og jeg nøler ikke med å karakterisere de besvergelsene av slikt, som i senere tid er kommet både fra forfattere og kritikere, som autoritære og fordummende. Men jeg mener at «kompleksitet» og «flertydighet» er aspekter som kan skille gode fortellinger fra mindre gode ? døgnfluene fra det varige. Jeg kan ikke se at litteratur bygd på tradisjonelle formmønstre ikke kan oppfylle disse kriteriene ? enten det dreier seg om en antikk komedie, dens etterkommere innenfor filmdramatikken, eller en tradisjonell kriminalfortelling.

Om man leser en «klassisk» kriminalfortelling på korrekt, modernistisk vis, beskriver den en trinnvis avdekking av Sannheten bak en destabiliserende hendelse, med en påfølgende gjenoppretting av status quo. Leseren får, sammen med fortellingens etterforsker, bruke sin logiske sans til å løse et problem som tilsynelatende truer likevekten i samfunnet, og får gjennom løsningen bekreftet sin tro på de borgerlige verdier.

Men glemmer man det modernistiske dogmet, kan gode kriminalfortellinger leses på andre måter. For eksempel som demonstrasjoner av hvordan ulike forventninger og forståelsesrammer avgjør hvordan vi betrakter en hendelse ? eller leser en tekst. Lest slik blir, foruten Dorothy L. Sayers? mysterier, også de beste av Agatha Christies og John Dickson Carrs fortellinger ikke bare samfunnsbevarende underholdning; de kan ? nettopp gjennom sitt spill med genrevirkemidler og leserforventninger ? utfordre leserens selvfølgeliggjorte verdensbilde og litteratursyn.

Realisme og samfunnskritikk?
Men en slik lesning av kriminallitteratur er knapt mulig innenfor en modernistisk, litteraturvitenskapelig diskurs. I stedet har kriminalforfattere, forleggere og kritikere søkt andre kvalitetskriterier, som skulle kompensere for en vedtatt mangel på egentlig «litterær» verdi:
Kriminallitteraturen skal være «realistisk» og «samfunnskritisk». Disse kriteriene kan knyttes til marxistisk litteraturteori ? men bildet er slett ikke entydig. Tanken om litteraturen som ideal og oppdragelsesmiddel er kjent siden antikken, og karakteriseres gjerne som «reaksjonært» når det er tidligere tiders litteratursyn som behandles. Fra mellomkrigstidens fascisme, via 1960? og 70-tallets marxisme-leninisme, til vår tids feminisme, har kriminallitteraturen vært brukt til å kritisere det påstått bestående og fremme politiske budskap og ulike idealer.
Om ikke deres kunstneriske verdi reddes av andre mer «litterære» kvaliteter, er det ofte i ettertid pinlig å lese slike fortellinger. Når man fortsatt kan glede seg over romaner av Max Mauser eller Sjöwall & Wahlöö, er det ikke fordi de advarte mot raseblanding som årsak til kriminalitet eller fremhevet kommunistdiktaturer som positive motsatser til en umenneskelig, skandinavisk velferdsstat.

Formlene og genredefinisjonen er ressurser
Kriminallitteraturen har aldri stått sterkere i Norden enn den gjør i dag, om vi ser på salgstall og medieoppmerksomhet. Det burde bli skrevet flere gode kriminalfortellinger enn noen gang. Men Rivertonprisens jury har oftere og oftere måttet gripe til kreative løsninger for å opprettholde den årlige utdelingen ? mens den nordiske <LINK http://nn.wikipedia.org/wiki/Glassnøkkelen >Glassnøkkelen noen ganger har gått til bøker som ligner mer på debattjournalistikk, enn på kriminalfortellinger.

De store krimforfatterne på 20?, 30?, 40? og 50-tallet, ja også forrige generasjons politiske emissærer som Sjöwall & Wahlöö, skrev med stor litterær bevissthet, og i suveren forakt for manglende genreforståelse hos dem som definerte litterær kvalitet. Genren ble utnyttet som ressurs, med bevisst bruk av intertekstualitet og virtuost spill med det uforstående kritikere kaller «formler» og «stereotypier». Derfor kan fortellingene deres leses med utbytte og åpne for ny innsikt, lenge etter at de samfunnsforholdene de belyste har mistet aktualitet og analysegrunnlaget deres har havnet på historiens skraphaug.

Politisert akademisk skurd nører oppunder liksom-mainstream
For et par, tre tiår siden så vi, i Norge som i USA, tendenser til at forfatterne ønsket å forsterke en slik genrelitterær bevissthet. Men 90-tallets dyrking av den «realistiske» og «samfunnskritiske» kriminalromanen ser ut til å ha stoppet denne revitaliseringen av genren. Politisk vinkling av akademiske krimstudier, fravær av refleksjon blant anmelderne, manglende genrekompetanse i forlagene, og Innkjøpsordningens tendens til å bekrefte de etablerte forlagenes valg, har understøttet forfatterne sviktende omsorg for genrens tradisjonelle virkemidler. Resultatet er en strøm av likegyldige og sogar amatørmessige krimutgivelser, der «politisk korrekthet» og tom imitasjon av mainstream-litteraturens former erstatter det genuine genreuttrykket ? den litterære lekelysten som preger krimklassikerne.

Den bekvemme troen på universelle kvalitetsnormer, basert på modernistisk teori som i utgangspunktet diskvalifiserer genrelitteraturens spill med det gjenkjennelige, gjør intellektuelt makelige kritikere blinde for hva kriminallitteratur har vært og kan være. Vi får ikke bedre kriminallitteratur om tekstene blir vurdert og behandlet etter de samme regler som litteratur skrevet i den «høylitterære», modernistiske tradisjonen. De siste 100 årenes viktigste litterære strømning må behandles på sine egne premisser: som en genre.


  • >Terje Bård Hansen er frilans skribent, oversetter m.m. samt
    masterstudent i allmenn litteraturvitenskap hvor han undersøker det
    teoretiske grunnlaget for vurdering av kriminallitteratur.
    Han sitter som styremedlem i Rivertonklubben og er tidligere medlem av juryene for
    Rivertonprisen, Glassnøkkelen og Brageprisen. Utga Kriminalmagasinet
    «Skyggespill» fra 1999 til 2001 og har publisert egne noveller i ulike tidsskrift og antologier.

comments powered by Disqus