Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Nasjonalisme og kunst

Onsdag 3. november 2015 ble kritikersalongen «Nasjonalisme og kunst» arrangert på Kunstnernes hus i Oslo. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 10. november 2015 KritikersalongKunstReferater
005

Salongen er støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.
I panelet satt Bård Larsen, Emil Finnerud, Bo Krister Wallström. Ordstyrer var Nicolai Strøm-Olsen

Bård Larsen innledet med å trekke opp noen historiske linjer, og åpnet med å hevde at nasjonalismen er bedre enn sitt rykte. Det er et paradoksalt begrep, fullt av motsigelser, der mye skyldes at man har et ideal og styreform, og så har man noe som har utviklet seg til å bli en ideologi. Nasjonalisme er ikke alltid ideologi, det samme gjelder patriotismen. Det er for eksempel ikke så lenge siden det var greit å være patriot, ref. andre verdenskrig og motstandsfolka. Så har det skjedd ting i historien som gjør at begrepet har fått en negativ klang.
Opprinnelig var nasjonalismen et liberalt prosjekt, der revolusjonen i 1848 er et merkeår i europeisk historie. I kjølvannet fulgte en oppvåkning av en nasjonal identitet, og sentralt sto kampen mot eneveldet, for folkesuverenitet.
Det skjedde mye med nasjonalismens ettermæle etter andre verdenskrig. Senere kom det også en oppvåkning i akademia angående imperialismen og kolonialismen, sistnevnte en forlengelse av den sjåvinistiske nasjonalismen. Oppgjøret med kolonialismen innebar en oppløsning av de nasjonale narrativene. Hva er så problematisk? Anti-kolonialismen var jo nettopp nasjonale ideer og prosjekter. Alle frigjøringsprosjektene for å bli selvstendige nasjoner, for å få selvråderett og folkesuverenitet, var nasjonal(sistiske) ideer. Et paradoks med andre ord.
Hva er så det norske, spurte Larsen? Diskusjonene er mange, og Gudmund Hernes og Kåre Lunden hadde en gang en disputt. «Finnes i det hele tatt det norske, er ikke alt konstruksjoner?» spurte Hernes. Hvorpå Lunden svarte: «Med den logikken eksisterer heller ikke Hernes, for han består jo kun av oksygen og karbon, som ikke er spesielt i seg selv.»
Larsen rundet av sitt innlegg med å påpeke at vi lever i et multikulturelt samfunn i dag, og at han tror vi vil se mer av refleksjoner rundt hva det norske er, i kunsten. «Jeg tror ikke et øyeblikk på nasjonalismens død. Men den vil definitivt bli omdiskutert.»

Bo Krister Wallström hevdet i sitt innlegg at nasjonalismens store emosjonelle kraft ligger i å mime slektskap og den familien av millioner av mennesker du aldri blir kjent med. Nasjonalisme handler om å bygge myter, noe Wallström påpekte kunne minne om kunstens egen oppbygging av myter rundt seg selv.
Selv representerer Wallström URO-ordningen ved KORO, opprettet i 2008. URO er ikke en oppdragsgiver, en vesentlig forskjell fra resten av KORO, og URO disponerer kun 2% av totalt budsjett. Wallström fortalte at URO svarer på utviklingen i samtidskunsten de siste årene, der kunsten har orientert seg mer mot det mellommenneskelige og vektlagt åpne ytringsrom. Wallström understreket at det er ikke UROs oppgave å artikulere en statskritikk. Samtidig kan ingen bestride kunstens rett til å utøve maktkritikk. Og dersom kunsten har en overbevisende nok kraft, så kan den gripe inn i politiske prosesser.
Wallström snakket om hvordan det å legge til rette for deltakelse, reduserer makten og øker sjansene for et reelt offentlig rom. Mange URO-prosjekter har vært kritiske og politiske i sin diskurs, og arbeidene har ofte iscenesatt fortidens hendelser. Samtidig belyses ubehagelige konflikter i samtiden. Som eksempler på prosjekter som har blitt avvist av ulike grunner, og som bilde på de kontrollmekanismene som finnes i offentlig rom, viste Wallström noen eksempler:
Kjell Erik Ruuds Still Life, også kalt «Ishuset» blant lokale, et ishus bygget rundt en enebolig som bilde på den beinharde fornorskingsprosessen mange samer ble utsatt for ved århundreskiftet og flere tiår framover.
Ahmad Ghosseins initiativ til å flytte VG-monteret, dels knust etter 22. juli, for å bevare den. Monteret er midlertidig plassert i et busskur foran Høyblokka, og Statsbygg har det ikke med i sine planer. Høyreekstreme troppet opp på KORO-kontoret og protesterte.
Palestinan Embassy av Goksøyr og Martens problematiserte Oslo-avtalen, der de inviterte statsledere opp i en ballong for å diskutere. Kun Høglund fra FrP møtte.
European Attraction Limited, også kjent som Kongolandsbyen, av Lars Cuzner og Fadlabi, problematiserte den mindre kjente hendelsen fra 1914 om en såkalt kongolandsby i Frognerparken i 1914 der kongolesere og senegalesere sto på utstilling.
Lars Ø. Rambergs Liberté er et annet verk, det tok åtte år å realisere. Og Morten Traaviks Yes/No, der han fikk nei av norsk forsvarsjef til å låne to tanks og endte med å låne fra svensk forsvar i stedet.
Også Et riksportrett av Trond Hugo Haugen, der de 112 menneskene i Wergelands maleri er et tverrsnitt av dagens norske befolkning, møtte sterke reaksjoner fra ytterliggående hold.

Emil Finnerud snakket i sitt innlegg fra sitt perspektiv som kunstner først, deretter som kritiker. Om sitt kunstneriske virke fortalte Finnerud at han utforsker vold. «I mine øyne eksisterer volden som et vedheng ved mennesket.» Han unngår en moralsk tilnærming og leter ikke etter en sannhet. Han er konstant ute etter noe overveldende, og vil ikke bidra, hjelpe eller sympatisere. Den hvite kuben er dermed det perfekte rommet. Reell vold, politisk propaganda er utgangspunkt for arbeidene. Finnerud understreker at han ikke unnskylder seg eller lider seg gjennom, og påpeker at kunst ikke er en samtale mellom leser og skaper, men egoistisk handling. Jo mer ego, jo mer interessant. All kunst er ikke for alle, og min kunst er for the happy few.
Som kritiker tok Finnerud i denne sammenhengen opp utstillinger han hadde merket seg i forbindelse med 22. juli, deriblant Vi lever på en stjerne, European Attraction Limited, kritikken mot Vanessa Baird. Særlig viet han Henie Onstads Vi lever på en stjerne en del oppmerksomhet, og pekte på en tendens i utstillingen til å distansere seg fra volden snarere enn å nærme seg den. Han spurte hvorvidt denne maniske holdningen er bra i seg selv. Det oppstår en slags undertrykkelse av egen undertrykkelse. Uoriginalt å si nei til krig. I Finneruds øyne var tematiseringen av 22. juli krampaktig, grumsete, anonymt og ingen utstilling som tilsa at dette var en utstilling som tok for seg ekstrem vold.
Kongolandsbyen omtalte han som et «prosjekt i regi av staten der ting går fra vondt til verre, der staten er den maktutøvende aktør.» Er Norge en slags psykiatrisk pasient som går rundt og undertrykker egne følelser?

Ordstyrer Nicolai Strøm-Olsen innledet paneldebatten med spørre: «Er kunsten mer eller mindre nasjonalistisk enn folket?»
Finnerud responderte med en antagelse om at kunstnerne tror at de ikke er nasjonalistiske, og at folk er likere enn det de liker å tro. Han pekte på en samkjørt tro på at sosialdemokratiet er den beste styreformen, en stødig tro på staten der man ikke diskuterer reelle (andre) løsninger.
Wallström samtykket i dette, og pekte på dette med at Statoilkroner er fy fy, mens statskroner er greit. Også Larsen bemerket hvordan kunstnere etter sigende ikke forsøker å gjøre noe som er statsoppløsende, hvorpå Finnerud påpekte at Palestinakunst er det tryggeste en kunstner kan gjøre i dag.
Strøm-Olsen: Undersøkelser viser at all britisk kunst som har lykkes nasjonalt utenlands, er nasjonalistisk. Harry Potter, James Bonds, Dr. Who, The Beatles. Budskapet er at britisk kunst slår gjennom fordi den er nasjonal. Når norsk kunst går ut i verden, blir den mer eller mindre nasjonal?
Finnerud sa seg uenig og mente at norsk kunst ute i verden er mindre nasjonal og mer internasjonal, og ikke minst ligner mye annen internasjonal kunst.

Strøm-Olsen: Melgaard trekker paralleller til Munch, Elmgreen & Dragset spiller på skandinavisk design. Snakker vi her om nasjonalismen dannet på 1890-tallet eller nasjonalisme i dag?
Wallström tok ordet, og forklarte dette med hvordan man har en tendens til å legge seg på en myte, en historie, en dato, et åsted. Finnerud kommenterte hvordan man unektelig er påvirket av det man er vokst oppi, og hvordan de som har slått gjennom i utlandet har kanskje slått gjennom på grunn av en slags motstand mot Norge, en misnøye som likevel kan være produktiv og gi interessante utslag. Larsen spilte inn en tese om hvordan mye trolig baserer seg på mytologien rundt det å gjøre opprør, og hvordan det i opprøret ligger det en tenåringsgreie; strikken går ut ett stykke og så går den tilbake. Han understreket at nasjonalstaten har vist seg å være et vellykket prosjekt som har bygget stor tillit mellom mennesker.

Et spørsmål fra salen tok opp hvorvidt man ser det nasjonale mer i den offentlig støttede kunsten enn i den privatiserte?
Wallström tok ballen, og påpekte hvordan kunst i offentlig rom (som et eksempel på såkalt «statlig kunst») er en slags avtale mellom stat og kunstneren, der kunstnerne må forholde seg til langt flere begrensninger sammenlignet med kunstnere i den hvit kuben. Man møter en slags demokratisk prosess der brukere har innsigelser. Wallström påpekte dessuten hvordan «statlig» kunst ofte er mer nasjonalkritiske enn nasjonalistiske.
I oppfølgingen av dette ble det etterspurt hva nasjonalistisk kunst egentlig er, uten at det kom et entydig svar på det. Larsen bemerket – som et slags svar – at vi i dag lever i et pluralistisk samfunn, og ofte forbinder nasjonen med rene hardcore politiske konstruksjoner. Men det er jo ikke bare det, det er mangfold, kultur, homofili, kvinners rettigheter. I følge Larsen kunne det unasjonale kunne fort vært at man lagde veldig reaksjonær kunst.

Strøm-Olsen: Hva er den antinasjonale kunsten i Norge i dag?
I følge Finnerud er det nok mange som beveger seg innenfor en kritikk, men likevel innenfor en diskurs. Han etterlyste viljen og attituden til å ikke spille på lag med landet Norge, å avvise den virkeligheten man befinner seg i per i dag. Larsen på sin side mente at det antinasjonale må være en type kunst som vil oppheve nasjonalstaten. Og det er ikke kanskje ikke så skummelt.

Et spørsmål fra salen etterlyste en definering av hhv. «nasjonalistisk» og «nasjonalt», med begrunnelse om at det nasjonale handler mer om hva slags nasjon er man i dag, og at dette er noe mange kunstnere er opptatt av, hva det innebærer det å være menneske i dag, sett fra et norsk ståsted.
Radikalitet ble tatt opp i et annet spørsmål, og panelet ble utfordret på hva et radikalt prosjekt egentlig er. Finnerud tok saken, og postulerte at i følge hans definisjon så fungerer kunst bedre negativt enn positivt. Radikale prosjekter finner du i så mangt, men det blir ikke tatt så mange sjanser. Vi lever på en stjerne var et godt eksempel på hvor trygt det kan gjøres. Larsen på sin side hevdet at jo mer motstand du får jo mer radikalt er det. Hans inntrykk er at veldig mye av samtidskunsten spiller på lag, og oppfordret til å gå imot kultureliten. I følge Finnerud er det fullt mulig å lage noe som vil gjøre en utstøtt, det er upløyd mark.

Nok et spørsmål fra salen tok atter en gang opp hvordan den antinasjonale kunsten ser ut, gitt at nasjonalstaten ber om å bli kritisert. Spørsmålet ble hengende i luften, og dels kommentert av en annen tilhører som påpekte at nasjonalstaten var et kulturprosjekt framfor noe. I Europa etter kommunismens fall, falt flere flernasjonale stater sammen og hegnet om sine kulturer, og der de ikke klarte å dele territorier ble det krig. Man kan godt se for seg at denne voldsomme flyktningestrømmen til Europa er en utfordring for de ferske statene i Mellom-Europa og sørøst-Europa, mens nordvest-Europa er stødigere.

Et aller siste spørsmål fra salen hentet samtalen tilbake til kunsten og spurte er radikalitet prisverdig i seg selv? Hvorpå Finnerud kom med avsluttende replikk: «Det finnes jo smart radikalisme. Og hvorfor skal man ikke prøve å være radikal? Hvorfor skal man ikke reagere? Alle bidrag hjelper, prøve å være litt i konflikt. En klok fyr sa: ’Vi sprenger ikke broer, men hver kveld skrur vi litt på mutterne.’»

Om paneldeltakerne:
Bård Larsen er historiker og prosjektleder i den liberalkonservative tankesmien Civita. Han skrev sin masteroppgave om folkemordet på armenerne, han har skrevet flere bøker om en rekke temaer, og er en flittig samfunnsdebattant. Han er særlig opptatt av totalitært tankegods og politisk historie, men engasjerer seg også i kulturdebatter.
Bo Krister Wallström har bakgrunn som scenekunstner i bl.a. Baktruppen. Han har hatt verv i UKS og jobbet som intendant i Bergen Kunsthall. Han er nå kunstfaglig rådgiver i KOROs satsing på offentlige uterom URO, der han har jobbet med prosjekter som Trond Hugo Haugens Et riksportrett og Lars Ø. Rambergs Liberté.
Emil Finnerud er billedkunstner med bachelor i Fine Arts fra London Metropolitan University. Han er med i NBK, UKS og Norske Grafikere, og har hatt en rekke separatutstillinger. Han er kunstkritiker og kunstredaktør i Natt & Dag, og han researchet for Åsne Seierstad da hun skrev sin bok om Anders Behring Breivik.
Nicolai Strøm-Olsen er en av grunnleggerne av, og daglig leder for, KUNSTforum. Han har skrevet flere bøker om en rekke temaer, blant annet er han bokaktuell på Pax forlag med en bok om Hans Gude. Han er redaktør i Frekk Forlag, sitter i tidsskriftet Minervas kulturråd og har en mastergrad i kunsthistorie.

Referat ved Monica Holmen

comments powered by Disqus