Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Norsk popkritikk er overflatisk

To ferske undersøkelser konkluderer med at kritikken er blitt mer overfladisk. Samtidig hevder sentrale aktører at det ikke finnes objektive kriterier, men bare subjektiv journalistikk. Torkil Badens innlegg ved By:larm i Tromsø, 22.-25. februar 2001.

Kritikerlaget 15. mars 2001 DebattMusikk

Av Torkil Baden

Kritikken har forandret seg i de senere år, særlig i Dagbladet, og det er blitt flere overflatiske kritikker gjennom økningen av korte anmeldelser av populærmusikk. Det er en av konklusjonene i en undersøkelse nylig utgitt av Norsk Kulturråd. Litteraturviter Cecilie Wright Lund er ansvarlig for Kritikkens rom – rom for kritikk? Kulturstoffets rolle i dagspressen. Hun konkluderer med at det er rom for kritikk, men at den har forandret seg, særlig i Dagbladet. Et kapitel heter «Flere overflatiske kritikker», og hun sammenlikner kritikken for 25 år siden og nå (1975/76 og 1998/99). Lund arbeider med en firedelt skala for hvor høyt eller lavt argumentasjonsnivået er:

  • analytiske og nyanserte kritikker
  • kritikker med overflatisk vurdering
  • forbrukerveiledning
  • slakt eller panegyrikk

Lund har gjennomgått alle kritikker, ikke bare om litteratur, i noen eksemplarer av Aftenposten og Dagbladet før og nå og funnet at i Aftenposten er de kritikkene, som hører hjemme i den øverste kategorien, analytiske og nyanserte, 60% (ned fra 74%). Men samtidig er det blitt en større andel kritikker i nest høyeste kategori, noe vurdering, overflatisk, som er gått opp fra 13 til 23, slik at summen av disse to mest analytiske kritikkgruppene er omtrent uforandret på 25 år, nå 84%. I Aftenposten er 17% av kritikken forbrukerveiledning, dvs. overflatisk framstilling, der handlingsreferat eller beskrivelse av verket dominerer.

Beskrivelse

Men i Dagbladet står det verre til i følge denne moderne utgaven av Lundkommisjonen. Det får man raskt bekreftet i det siste tirsdags-Dagbladet før by:larm (20.februar 2001). Tirsdagens kultursider smykker seg med overskriften kultur, kommentar, analyse. Men allikevel klarer en plateanmelder (Øyvind Rønning) å gi terningkast 4 til den amerikanske rockesangeren Chris Mills uten å gi leseren den minste mulighet til å forstå hvorfor. Anmeldelsen er en ren beskrivelse av at unge artister starter som punkere og ender opp som rootsrockere. Dagbladets platekritiker forteller at Chris Mills følger i fotsporene til The Byrds og noen flere. Han spiller rocka country,alternativ country, kupunk eller power-pop. . Endelig kommer en eneste vurdering: Han høres ut som han mener hvert eneste ord, konkluderer anmelderen før han bruker 1/3 av plassen til sitat av en tekst. Teksten slutter med «Your lips are like poison». Og så slutter kritikken med ett ord: Skjønner?
Nei, jeg skjønner ingenting for anmelderen har ikke sagt annet enn at dette er kupunk, og at Chris Mills høres ut som han mener hvert eneste ord.

Mangler vurdering

Dette er etter mitt skjønn et eksempel på det som Kulturrådets undersøkelse konkluderer med om Dagbladet: at et flertall av kritikkene mangler vurdering
Argumentasjonsnivå i kritikken i Aftenposten og Dagbladet 1998/99. Alle kunstfelt.
(Etter tabell 10.1 og 10.2 i Cecilie W. Lund: Kritikkens rom – rom for kritikk? – Kulturstoffets rolle i dagspressen. Norsk kulturråd 2000)

Aftenposten Dagbladet Analyserende og nyansert 60% 29%
Noe vurdering, overflatisk 23% 50%
Forbrukerveiledning 17% 21%

Tallene forteller at kritikker i øverste kategori bare er 29% (ned fra 65% for 25 år siden) og at halvparten (!) av Dagbladets kritikker er i gruppen noe vurdering, overflatisk.
Det Lund kaller forbrukerveiledning er altså en overflatisk framstilling, der handlingsreferat eller beskrivelse av verket dominerer. Historien om kupunkeren Chris Mills hører antakelig hjemme der. Lund selv sier (side 118) at en del av forklaringen på utviklingen mot mer overflatiske anmeldelser, er den kraftige økningen av korte anmeldelser av populærmusikk.
Nordisk I fjor kom det også en nordisk universitetsrapport om rockekritikk i et historisk og komparativt nordisk perspektiv. Mursteinen på 499 sider om The Fields of Anglo-Saxon and Nordic Rock Criticism er utgitt av Universitetet i Århus (2000). Kapitlet om norske forhold er på 40 sider og er forfattet av Hans Weisethaunet, førsteamanuensis ved Griegakademiet i Bergen. Han forteller om den norske rockekritikken fra filmen Blackboard Jungle og Bill Haley’s «Rock around the Clock» i 1955 frem til i dag. Tom Skjeklesæther er gjengitt med en uttalelse om at det finnes ingen objektive kriterier. Det er viktig å få publikum til å forstå at kritikk er subjektiv journalistikk.
Et slikt synspunkt understrekes når den norske rapportøren mener at rockekritikken har utviklet seg fra å ha en hovedtyngde på kritikk forstått som informasjon, til kritikk som i større grad fokuserer på leseropplevelser.

Drittkjerring

Det er kanskje derfor Anne Grete Preus oppfordres slik i en platekritikk i Natt & Dag: «Hold kjeft! Drittkjerring!»
Den nordiske universitetsrapporten sier for øvrig rett ut om gratisavisene at kritikken i disse avisene har imidlertid som primær funksjon å fungere som salgskanal for reklame.
Objektive kriterier? Men er det sant når Skjeklesæther sier at det finnes ingen objektive kriterier?
Jeg må gi ham rett i at følelsene mine er viktige når jeg som kritiker møter verket, enten det er en ny plate eller en konsert eller en TV-program eller en bok. Musikk og all kunst henvender seg i stor grad til hjertet.
Men det er ikke forbudt å bruke hodet samtidig, også i popkritikk Når jeg lytter, mobiliseres mine kunnskaper, forventninger og normer, og dette er også en intellektuell prosess. Og når jeg skriver, skjer det en omdanning av min opplevelse til et nytt medium, til noe som skal leses og fungere intellektuelt. Da blir det for lettvint å slenge ned på trykk alle spontane innfall uten å være klar over at du som skribent er en del av en litterær tradisjon og et litterært miljø som har visse oppgaver. En kritikk skal gi informasjon, og den skal gi en kvalitetsvurdering. Hvis kritikken forfaller til drittpreik, er det ingen andre som tar oppgaven å skille klinten fra hveten.

Ti bud

De siste årene har Norsk kritikerlag samarbeidet med Norsk faglitterær forfatterforening om kriterier for kritikken. Det finnes faktisk noe som kalles Ti bud for fagbokkritikk, og tillempet musikk lyder de slik:


  1. Du skal skrive for leseren.
  2. Du skal være aktuell
  3. Du skal vurdere platen, konserten
  4. Du skal vurdere sjangeren
  5. Du skal vurdere artisten
  6. Du skal vurdere sammenhengen
  7. Du skal kjenne dine grenser
  8. Du skal ikke polemisere
  9. Du skal ikke kopiere PR-skriv
  10. Du skal vise ansikt

Fem ess

Selv har jeg en annen huskeregel. En kortstokk har som regel 4 ess. Hvis kritikk er som poker (!) har man kanskje et ekstra kort oppe i ermet og det blir 5! De 5 ESS kan være disse:


  • Skarp – tydelig
  • Saklig – og det betyr også med begrunnelse
  • Subjektiv – og engasjert, – og fremfor alt uavhengig og ukorrupt i forhold til interesser
  • Sammenhengen – som verket opptrer i
  • Spenstig – og godt skrevet som en tekst

Svigermor

Storm P kalte kritikken kunstens svigermor. Han mente antakelig en nådeløs observatør som holder kunsten i ørene. Det å utøve kritikk, også av popmusikk, er mye mer krevende og alvorlig enn å slenge dritt for å øke opplaget. Kritikken er subjektiv, men som tekst må den tåle selv å bli kritisert objektivt, hvorvidt den er saklig, begrunnet og uavhengig. Er den ikke det, mister den sin troverdighet og fortjener ikke å kalles kritikk.

comments powered by Disqus