Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Stein i glasshus

Det er med en kritisk grunnholdning jeg går til verks på oppgaven med å «skrive noe» om ståa i musikk-kritikken her hjemme. Jeg skal rett og slett gjøre et forsøk på å være litt negativ. Det er jo en flott leveregel: Alltid kritiser!

Kritikerlaget 03. juni 2003 Musikk

En av de mer utgåtte skoene når man skal ta for seg musikkjournalistikk er Elvis Costellos gamle evergreen om at «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur.» Det er i så fall mer snakk om STOMP enn om en oppsetning av Svanesjøen når man skal ta for seg norsk musikk-kritikk, og da særlig av såkalt populærmusikk. Men populærmusikken har slått kloa i såpass store deler av kulturpressens sider, at det kanskje er på sin plass å revurdere dens stilling. Siden jeg selv er en medskyldig i denne kjedsomhetens triathlon er det med fare for å tråkke både meg selv og andre på bena, det får så være. Stein I Glasshus kunne forsåvidt vært en spalte mange kunne skrevet sitt navn under.
Altså, det er med en kritisk grunnholdning jeg går til verks på oppgaven med å «skrive noe» om ståa i musikk-kritikken her hjemme. Jeg skal rett og slett gjøre et forsøk på å være litt negativ. Det er jo en flott leveregel: Alltid kritiser!
Ikke det at hansken ikke har blitt plukket opp av andre tidligere, snarere tvert i mot. På Norsk Musikkinformasjons fremragende nettsted Ballade.no kommer debatten tilbake med jevne mellomrom, på samme måte som yoyo-feberen eller draget undertegnede har på jentene som til enhver tid ferdes på vår jord. Nivået på debatten er det dessverre heller så som så med. Det er mye e-mailspråk, STORE BOKSTAVER, flerfoldige «!!» og «?» – i det hele tatt mye freske fraspark fra rock og alternativ-folket på den ene siden, og pripne motsvar fra representanter fra den mer statsstøttede og dannede musikkverdenen på den andre.
Debatten er som regel drept før den klarer å stable seg ordentlig opp på bena. I de verste tilfellene kan vi ende opp med ordvekslinger mellom f.eks journalist Espen Mineur Sætre og platebutikk-original Egon Holstad fra Tromsø om hva som er best av Turboneger og Leif Ove Andsnes, det vil si den gode gamle rock versus klassisk-debatten. Noen klarer aldri å slippe vaner fra barneskolen.
Men altså. Jeg kunne kanskje tatt for meg litt historie, det vil si norsk rockjournalistikks historie: Tore Olsen og Puls, Beat og Tom Skjeklesæther, Puls og Arild Rønsen, Arvid Schancke Knudsen og Rock Furore. Eller Nye Takter, som i år feirer 25-årsjubileum, de fleste av dem riktignok som bilag til Arbeiderbladet/Dagsavisen.
Men en slik vandring nedover memory lane vil dessverre bare bevise to ting.

  1. Det var bedre før.
  2. Det var ikke nødvendigvis så veldig bra da heller.

Vår nære fortid var preget av en rekke idealister, som rett og slett var livsnødvendige for folks tilgang til ny musikk. Uten disse folkas utrettelige macho-posering og formidlingstrang hadde musikklivet vært uhyre kjedelig. Den gang da måtte man slite på en helt annen måte enn nå for å følge med, du fikk det ikke rett opp i hendene, eller i fleisen som en spyttklyse slik det er nå for tiden. Hver dag gående oppå ihjeltråkkede kartonger og løsrevne stykker asfalt bombarderes du av meningsytringer og musikksnutter, online-intervjuer og showcases og direkte-til-din-innboks-informasjon fra favorittartistene og favorittselskapene dine. Det spilles sære demoer, sendt inn av psykedeliske popband fra Trondheimstraktene, på riksdekkende radio midt på dagen. En musikkfestival på sørlandet, opprinnelig startet av noen rekespisende og jointrøykende frihetskjempere, er i dag den fremste arenaen for direktemarkedsføring av sukkervann og ringelyder til mobiltelefonen din. Sånn er det blitt, det er ingen grunn til å holde i hevd noe slags «oss vs. dem»-tankegang lenger. Du er dem, vi er oss. Dermed er mye av den gamle drivkraften borte; det er ikke musikkpressen i et opprør mot det stagnerte, feige voksensamfunnet lenger. Kanskje like greit, da kan man begynne å konsentrere seg om selve musikken i stedet, snarere enn å smykke seg med identitets-skapende buttons og skjerf.
Den såkalte BEAT-generasjonen klarte å få en hel nasjon (kunne det virke som) til å like såkalt roots-musikk, det vil si amerikansk musikk med en viss forankring i country og folk. Det er ganske sært. Det var en vennegjeng på rundt ti skribenter som hadde et svakt hjerte for den amerikanske musikktradisjonen, og de hadde teknologien, midlene og ikke minst draiven til å gjennomføre sitt misjoneringsprosjekt. Før i tiden var det umulig for en seriøs musikk-kritiker med «attitude» å la seg bruke i underholdningssammenheng på fjernsynet, slik vi ser nå på f.eks TV2s tidvis absurd interessante Absolutt Underholdning.
En noe blond mannlig programleder får en gang i uken besøk av en rufse-sjarmerende musikkanmelder som skal ta for seg ukas mest essensielle utgivelser. Ved hjelp av korte, snappy – ja hvorfor ikke litt herlig frekke! – kommentarer skal den sære eksperten vises frem for almuen. Altså, først mistenkeliggjøres det å være spesielt interessert eller kunnskapsrik innen et felt, så skal essensen av det trekkes ut og brukes for hva det er verdt.
Et eksempel på hvor lite godt mottatt slike cameos blir, er reklamekampanjen for norske Kaizers Orchestras plate Evig Pint. Det er et Familien Larkin-verdig smorgasbord av terningkast, alle med fem eller seks øyne.
Thomas Strzelecki, til daglig anmelder i Dagbladet og dataspill-ekspert, er ikke spesielt begeistret for Kaizers Orchestra – ære være ham for det – og trillet kun en treer på Absolutt Underholdning. I likhet med Idol-dommer og tidligere BEAT-redaktør Morten Ståle Nilsen sine negative uttalelser i ungdomsbladet Spirit om Kaizers Orchestra blir dette også skrytt av fra bandets side, som for å peke på den omvendte bevisbyrden. De eneste dårlige kommentarene om Kaizers Orchestra kommer fra folk du ser på TV-skjermen. Sier du noe på TV blir du kanskje husket, sett og hørt, men ikke respektert. Kanskje ikke så velbegrunnet påstand dette, men musikk-synsingen i Norge hører nok fortsatt hjemme på papir eller fra radioen.
Og nå har jeg hentet meg en kopp te, og skal se hvor lang tid jeg bruker på å skrive en standardisert norsk plateanmeldelse, med et fiktivt orkester i hovedrollene:
The Funeral Home
Songs from yesterday
(slowpoke records)
Dette er tredje plate ut fra det kritikerroste Wisconsin-bandet, som med sin lavmælte, akustiske musikk virkelig går under huden på deg. Under innspilling har de hørt mye på Nick Drake og Neil Young, det er sikkert og visst.
Jeg syns det funker. Dette er et herlig motsvar til all P4-musikken vi blir utsatt for. De roter seg av og til bort i noen lange improviserte partier, men tar seg sammen mot slutten av platen, og beviser at de behersker Den Gode Poplåta også. Gleder meg til å sjekke ut hvordan det høres ut live.
Stein Ove Vinger

Ja, det var nede på ett minutt, nesten på innpust! Imponerende? Uten å overdrive altfor mye er det mer eller mindre slik det ser ut. Informativ? Litt. Underholdende? Nei. Grundig? Nei. Verdig? Vel.
Jeg har selv tråkket rett i ovenstående felle mang en gang, hvor de fire hovedkriteriene blir oppfylt:
  1. Hva heter bandet, hvor lenge har bandet eksistert, og hva sier media om dem.
  2. Hva ligner det på, med navngitte sammenligninger.
  3. Hva synes jeg.
  4. «Løp og kjøp», evt. «styr unna.»

Hvis jeg i tillegg får med litt «sunn skepsis» mot kommersiell musikk/kommersielle plattformer, og får fremhevet et klassisk, enkelt format, ja da er vi kommet opp i den norske musikkanmeldelses-himmelen. Et utrolig kjedelig sted å befinne seg.
Det går mest i rock, rock og rock, det er – med visse unntak selvfølgelig – først i den senere tid at popgenren har blitt tatt inn i varmen hos de «ekte» musikkjournalistene. Hip hop har forsåvidt også klart det i de siste årene, men da med omkvedet «det var bedre før» (OBS, her er ikke den hvite megastjernen Eminem medregnet ? han går dog på rock-kvoten). Technomusikken har vært for ansiktsløs, for språkløs til å bli formulert tilstrekkelig på norsk, det har enten vært dophuer med skrivemaskin, eller bleke, tynne menn kledd i lette sorte klær som har klart det. Og det er dessverre bare førstnevnte som klarer å formidle noe på ordentlig.
R&B og soulmusikk har blitt sett på som jentemusikk, og er dermed automatisk diskvalifisert. (OBS da regner vi ikke med Aretha Franklin og Otis Redding, men de kommer med på sekstitallskvoten, da du kunne høre at det var ordentlige mennesker på ordentlige instrumenter med ordentlige følelser, dessuten gjorde segregeringen de sorte var utsatt for musikken mye mer ekte enn den er i dag – nå er det kun snakk om penger, sex og materielle goder – ja det var mye bedre musikk da de negra hadde det vondt. Eller noe sånt.)
Jazzmusikken er først og fremst representert ved et par mannlige figurer, hver med sitt kjennetegn. Den ene røyker pipe, den andre strør om seg med sitt nyord jazzikalsk, og den siste har hvert år det samme hotellrommet under Molde Jazzfestival. Mellom seg har disse nesten to hundre års kunnskap, og en poengskala som går fra 4 (dårlig) til 6 (bra). Jazz er herlig er den gjeldende moralen, og da får det heller være så som så med kritikken av den. Produktjournalistikk er et annet ord, i seg selv svært negativt belastet, men siden det er Amerikas største kulturform vi snakker om, er det en del formildende omstendigheter.
Den nye norske jazzen, som har tatt til seg elementer fra såkalt klubbmusikkk (house, techno og lignende), eller brutal samtidsmusikk, får også en merkelig behandling, der alt man ikke forstår automatisk blir bejublet. Bare det er knirkete, knudrete, minimalistisk og annerledes, blir det oppfattet som bra. Her kommer særlig litt yngre journalister på banen, uten at de i altfor stor grad klarer å sette det inn i en musikkhistorisk tradisjon, eller peke på hvorfor det gir en effekt av stor kunst. Form er alt, innhold er vanskelig.
Lanseringjournalistikken er likevel den mest fremtredende, særlig representert ved Akersgata. Enten fordi journalisten liker en bestemt sjanger, eller fordi det er sånn det skal være, det er sånn plateselskapene vil at det skal være. Dette gjelder særlig nye norske artister.
De mest toneangivende norske musikkavisene er disse:
Scream: Suksesspublikasjon i over ti år, omhandler heavy metal. Ekstremt formatert og høytidelig blad, med klare musikalske regler, for menigheten. Litt kontroversielt er det at redaktøren også er promoansvarlig for metal for den uavhengige distributøren VME (tidl. Voices of Wonder).
Mute: den mye forhåndsomtalte nye musikkavisen, med fokus på (norsk) alternativrock. Savner en klar stemme, en retning. Gleden over endelig å få lage sin egen musikkavis kan til tider virke forstyrrende for virkelig givende leseropplevelser. Men det er ingen grunn til at de ikke kan komme opp på et høyere nivå. De sliter med å skaffe seg en ordentlig utgiver etter at Gekkopublishing gikk inn. Det er svært vanselig å holde hodet over vannet som ren musikkavis.
Backstage: Sort/hvitt-publikasjon med et visst classic rock-tema, tungrock/blues. Skribenter fra Trondheimsregionen. Har vansker med å nå ut til hele det musikkinteresserte Norge.
Kingsize: Endelig et seriøst blad for hip hop i Norge. Glossy magasin som blir bedre for hvert nummer, men savner også seriøs annonseoppbacking fra musikkbransjen. Journalistene får ikke betalt.
Jazznytt: Jazzen i Norge har blitt yngre, noe denne publikasjonen forsøker å ta til seg. Den henvender seg til allerede frelste sjeler, men har et stykke igjen før det språklige tangerer den flotte musikken det skal beskrive.
Mutek: En gratis publikasjon for klubbmusikk og -kultur som hadde gode, troverdige anmeldelser og intervjuer myntet på dem som virkelig var interessert, men Mutek har beklageligvis merket den dramatiske nedgangen i annonsemarkedet, og finnes ikke lenger.
Norske nettaviser, representert ved nettsteder som Spot, Panorama og Puls er i mange tilfeller kjedelige, har altfor lange tekster, sjelden stram redigering, og ofte skrivefeil. Bemanningen er lav, og arbeidet som regel ulønnet, skribentene får platene gratis, og det er det. Det er også tilfellet i en rekke av gratisavisene i papirform. Et annet problem er at disse avisene ikke rekker å la leserne bli ordentlig kjent med skribentene før avisene legges ned.
Det er rart å si det, men det er tabloidavisene som bestemmer alt i dag, når det kommer til populærmusikk-kritikk. Det er de eneste publikasjonene som når ut til massene, og plateselskapene fokuserer på dem i stedet for de mindre, mer spesialisterte tidsskriftene. Det medfører noen problemer.
I dagens virkelighet, hvor det kun tar minutter å legge ut musikk på nettet, og dermed distribuere det gratis til millioner av potensielle platekjøpere er (de store) plateselskapene svært gniene på å levere ut anmeldereksemplarer i god tid. På de største utgivelsene foreligger promoeksemplarer sjelden før få dager innen den finnes i butikkene. Siden plateanmeldelser går som nyhetsstoff i avisene, og det mer enn noen gang før er viktig å være først ute, sier det seg selv at det ikke blir særlig tid til fordypning. Jeg vil anta at lyttingen avgrenser seg til en til tre ganger, utført i løpet av en fra før stresset arbeidsdag. Slettes ikke optimalt når man skal ta for seg et helt verk.
Avisene er ikke helt like: Dagbladet forsøker å distansere seg fra sin suverene konkurrent VG ved å ha litt mer edge, som for å tviholde på en siste flik av kulturradikalisme. Dagsavisen er enda et stykke til venstre, har troverdige, oftest velskrevne anmeldelser, men savner dessverre lesere. Aftenposten er litt mer seriøs igjen, men i sitt lokalbilag Oslopuls slår de an en mer ungdommelig tone, på godt og vondt.
Tabloidavisene, som alle har musikkekstra på tirsdager, slår hverandre i hjel med salgsplakater som «I dag 37 plateanmeldelser!» på forsidene. Kvantitet er viktigst, og med så mange titler er det ikke plass til særlige krumspring. Unntak finnes i aviser som Morgenbladet og Dagens Næringsliv, som setter av plass til lengre omtale av én poputgivelse i uken. Et annet problem med dagsavisenes enerådende makt er at de samme som skal anmelde platene skal lage spektakulære, salgbare oppslag om dem.
Dagbladet har valgt seg ut norske rockartister som Turboneger og Briskeby, for å nevne kun to, som de kan klappe seg selv på skulderen for å ha vært med på å dyrke frem. Da kan det lett bli å skrive omtaler med skjult agenda. Jeg har selv kommet i en rekke slike klemmer, da særlig nye artister jeg har skrevet svært positivt om på et tidlig tidspunkt ikke leverer ett hundre prosent på albumdebuten. Når såkalt pressehype (forhåndsopphaussing av nye band) skal koordineres med kulturkritikk er det viktig å trå varsomt.

Sånn kan det også gjøres

En anmeldelse som ofte blir trukket frem som både den beste og verste av sin sort ble trykt i publikasjonen jeg til daglig arbeider for, gratisavisen Natt&Dag som har holdt det gående i snart femten år. Denne sto på trykk i november 1997:

Anne Grete Preus, med Vertavokvartetten
Hvite lys i natt
(Warner)
Hold kjeft! Drittkjerring.
Harald Grenne

Kort og presist. Det skal sies at omtalen var en del av en single-spalte, i rockjournalistisk tradisjon en luftventil for journalistene der de kunne raljere i større grad enn i omtalene av hovedverkene.
Anne Grete Preus var på det tidspunktet en i mainstream-media opphausset utøver, selveste representanten for kulturtante-Norge, som til stadighet kom med sine kosedype utspill. Klart det var på tide at en bebrillet sinnatagg sa ifra. Et klassisk oppoverspark.
Det var rundt den tiden et radiointervju med en norsklærer i sammenheng med plateomtalen. Hun kunne godt forstå at en yngre lytter kunne oppfatte det som svært provoserende, Preus? tekst og uttrykksform er på en måte svært patetisk, sa hun.
Men tatt ut av sin sammenheng er omtalen et grovt overtramp, er den ikke? Eller? Den amerikanske musikkskribenten Robert Christgau satte premissene for denne type musikkjournalistikk med sine Consumer Guides, svært komprimerte omtaler som gjerne ble kokt ned til en setning. Disse finnes i bokform, for den som er interessert i denslags. Han skriver fortsatt disse, for den tradisjonsrike New York-gratisblekka Village Voice, dog med litt mindre zest og teft. Anerkjente rabulister som Lester Bangs, Richard Meltzer og Nick Kent har også gått veien som gjør dem vel så beryktet og rocka som de artistene de var satt til å skrive om. Dette var seksti- og syttitallet, som kjent en helt annen tid.
Greil Marcus, Dave Marsh og Nick Toshes er representanter for den mer seriøse delen av rockjournalistikken, men disse skriver like godt bøker.
Her hjemme har representanter for åttitallsgenerasjonen også vist seg i bokform, Torgrim Eggen og Sindre Kartvedts Larmen og Vreden den kanskje mest vellykkede. Herman Willis har selvfølgelig også lirt av seg noen rocka saker.
Hva er konklusjonen etter disse strøtankene? Hvor står kritikken anno 2003?
Forsøk på å sette en plateutgivelse inn i en større sammenheng, det være seg historisk, litterær, arkeologisk, hva som helst, de er knapt eksisterende. Tekster blir sjelden fremhevet, tolket eller for den saks skyld misforstått. Plassmangelen er vel den fremste grunnen her.
Bunnlinjen er om en plate (det vil si bandet, plateselskapet osv.) har lykkes eller ikke. Og med lykkes menes at man tror det kan bli en salgssuksess eller en kritikersuksess.
Det blir som om en musikers ytterste målsetning skal være å komme igjennom aviskritikerens nåløye, og få stempelet godkjent.
Det viktigste kriteriet, når det kommer til norske utgivelser, er om artisten kan slå igjennom i utlandet. Det er en idrettstankegang om musikk gående i pressen som er ganske så kvalm. Den senere tid er den også preget av hybris, det kan virke som om all norsk musikk er best.
Hvordan jeg ser på saken er nå en ting. Men det kunne være morsomt å høre hva artistene selv mener. Film- og litteraturkritikere blir som kjent bedømt av utøverne, der beste og verste anmelder blir kåret, men jeg er stygt redd for at den norske artiststanden ikke har mye positivt å si om sine kritikere.
Og helt riktig: den norske rapperen Diaz tar på sin kommende plate et ganske så kraftig oppgjør med den norske anmelderstanden. Hip hop, verdens gjeldende musikkform, har inntil nylig blitt svært stemoderlig behandlet av norsk presse, og i de tilfeller hvor den har blitt omtalt har det gjerne vært feil referanser og generelle misforståelser, noe som virkelig blir som en klegg i nakken til utøvere og fans.
DIAZ: «Mitt terningkast»
(Tee productions/ Virgin Music 2003)
Vers 1.
På tide at noen ofrer seg litt, og får sagt det
Stikker halsen ut, facer de som vil slakte
det er det bare Tom og D som kan makte, oss to
aldri vært redd for å prate eller vise hvor vi står
vedder hevnen kommer, det skal bli gøy å se
de er forutsigbare, så følg nøye med
Det er for seint nå, det som har blitt skrevet står
ingen blir glemt heller, alle får får alle år,
alle går, under samme kam, hele pakke
regel nummer 1, bare de som gjør shit får snakke
dere nerds også, det her ekke demokrati,
kan liksom uttale deg fordi du lager demoer på si
fuck det, norsk hip hop trenger eget politi,
hvis du ikke kan backe det du ytrer, la bli
her gjelder regler og bud som de ti, skrevet i stein
noe som må til for å holde, hip hop?en rein
Vers 2
Den ene er colahue, den andre er friker
den tredje, misunnnelig rap drittunge, sviker
den fjerde, ville sjøl helst blitt artist
jeg har to ord til dere; patetisk og trist
og nå har dere gjort feil rapper pissed
offentligheten skulle bare ha visst
at dere er usikre på dere sjøl, og blir suspekte
har aldri skjønt forskjellen på kvasi og ekte
de tror tekster om grafitti gjør rappern real
og det å lage møkkete beats, er big deal
og at mye salg betyr at ting er dårlig
skulle sendt dere på rap-kurs til Bronx årlig
hvorfor de fikk jobben, huh, hvem vet
de har aldri klart å gjennkjenne originalitet
stillingen deres skulle vært vurdert
ekke bare oss, t.o.m. The Source har reagert
og jeg er lei av argumenter uten hold
lei av å løse problemer uten vold
lei av feil referanser, og inkompetanse
jeg er lei av å gi dem sjanse på sjanse
Ref.
Terningen er kastet, bruene brenner
Gatene bestemmer
Terningen er kastet, bruene brenner
Dette er ikke forhastet
Vers 3
La ordet gå ut fra nord til sør
jeg har latt det gå lenge men nå er det like før
jeg løper inn hos VG og skriker; hvem skrev det?
alle radioer med rapfilter, dem skal ned
stormer NRK Marinelyst klokka fem på tre
nyhetene i dag er med Warlocks, har satt dem til det
gi NRS egen kanal, ta vekk MP3
sender Spellemannkomitéen trusler, stem på D
faxer pressemelding til Dagbla? og NTB
jeg skal kidnappe Moslet, bare vent og se
oppfordrer alle som føler meg til å, kjempe med
gå opp på scenen til toysa, og lemp dem ned
de fåkke royalties lenger jeg har sprengt NCB
hip hop?en må reddes, vi trenger menn til det
ekke redd for å ta heaten, fuck it, tenn på det
jeg setter morra mi alt jeg har av spenn på det
Ref.
Terningen er kastet, bruene brenner
Gatene bestemmer
Terningen er kastet, bruene brenner
Dette er ikke forhastet

Sangen avsluttes med at Diaz triller terningen til en rekke navngitte musikkjournalister i dagspressen. Samtlige får terningkast én. Under fremføring av låten i konsertsammenheng pleier Diaz? turnédiskjockey å sage opp aviseksemplarer med motorsag. Sterkt.
Avslutningsvis kunne det være greit å høre hva noen andre aktører mener om saken også, vi lever jo i et demokrati. Og vi får muligheten til å se på tilstanden fra tre andre ståsteder.
Øyvind Holen, journalist i Morgenbladet, plateanmelder for Dagsavisen, Bergens Tidende m.fl.
  1. Hva er en musikk-kritikers funksjon?
    ? Mye varierer i forhold til hvor anmeldelsen står på trykk, men hovedsakelig mener jeg det er viktig å huske at du skriver for interesserte platekjøpere og konsertgjengere og ikke artistene du anmelder. En kritiker bør fungere som en subjektiv, kunnskapsrik og passe streng guide i jungelen av utgivelser.
  2. Hva skal en god (pop)-musikkanmeldelse inneholde?
    ? En god miks av saklighet og subjektivitet, der du bør strebe etter å presentere korrekte fakta og forsøke å plassere artisten i en sammenheng når det kommer til historiske og samtidige referanser, sjanger og artistenes tidligere karriere. Og så bør du ta anmeldelsen på alvor innenfor artistens valgte sjanger og utgivelsens pretensjoner.
  3. Skal populærmusikken vurderes på samme måte som andre kulturuttrykk?
    ? Selvfølgelig, selv om det like gjerne betyr at andre kritikere kan lære like mye av pop-kritikere som omvendt.
  4. Hvordan er ståa i 2003?
    ? Tabloidpressen og den rene musikkpressen gjør jobben sin med henholdsvis mange og kjappe anmeldelser i førstnevnte og grundigere og smalere i sistnevnte. Paradoksalt nok er ståa for popmusikk-kritikk dårligere jo høyere utgivelsens egne kulturjournalistiske pretensjoner er. Dagbladet og VG får mye kritikk for sine anmeldelser, men i mer prestisjetunge kulturbedrifter som NRK, Klassekampen, Dag og Tid og Samtiden ? for å nevne noen ? står det svært sørgelig til med seriøs popkritikk og god musikkjournalistikk (enkelte hederlige unntak til tross).

Marta Breen, plateanmelder i Dagbladet
  1. Hva er en musikk-kritikers funksjon?
    ? Kritikerens fremste funksjon må være å veilede leseren i musikkjungelen. Det slippes i dag så mange skiver at selv den mest interesserte platekjøper ikke klarer å holde oversikten. Det er viktig at kritikerne er uavhengige av plateselskaper og andre aktører og hele tiden gjør sine egne vurderinger. Dessverre sørger kombinasjonen tidspress/latskap for at man lett kan havne i lanseringsjournalistikk-fella. Nøyaktig hva kritikerens oppgave går ut på avhenger selvsagt av hvilket medium du jobber for. Noen legger mest vekt på saklig og objektiv informasjon, noen legger vekt på å underholde leseren, noen skriver for spesielt interesserte, mens andre skriver med tanke på «folk flest». Jeg synes det må være plass til alle.
  2. Hva skal en god (pop)-musikkanmeldelse inneholde?
    ? Jeg synes ikke det er noen klare regler for hva en anmeldelse skal inneholde. Også her avhenger det av hvor du skriver og hvem som er målgruppen. Men dersom jeg skal komme med tre elementer som bør være med: a) Informasjon om artist og sjanger (hvem og hva er dette), b) Hva mener anmelderen? c) Hvorfor mener anmelderen dette?
    Personlig savner jeg den uredde, språklig kreative og svært personlige formen som regjerte i det nedlagte musikkbladet Beat, (selv om vi fremdeles kan se noe lignende i et par gratismagasiner). Denne måten å skrive på forutsetter imidlertid at leseren har et forhold til anmelderen fra før.
  3. Skal populærmusikken vurderes på samme måte som andre kulturuttrykk?
    ? Ja, det synes jeg. Debatten om terningkast vil nok aldri ta slutt, i Dagbladet som jeg skriver for, gis det terninger til plater, filmer og ballkjoler, men ikke til bøker og teater. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg står i denne diskusjonen, men er i utgangspunktet positiv til terningbruk i tabloidene, fordi jeg mener dette kan inkludere flere lesere og fungere som nyttig forbruker-informasjon. Jeg synes imidlertid at det er strålende at aviser som Morgenbladet og Dagens Næringsliv bruker mer plass på anmeldelsene og styrer unna terningen. I dag sitter så mange journalister på solid kunnskap om pop og rock, at denne musikken ikke lenger blir stemoderlig behandlet i media.
  4. Hvordan er ståa i 2003?
    ? Jeg synes norsk musikk-kritikk har svært gode kår i 2003. Journalistikken beveger seg jo i takt med musikklivet generelt, og interessen for pop, rock og norsk musikk i media har skutt i været. Men musikkbransjen består stort sett av grinebitere og folk finner alltid noe å klage på. I år har noen prøvd å reise en debatt om hvorvidt norsk musikk får for mye oppmerksomhet og at Akersgata burde skrive mindre om undergrunnen. Enkelte bruker det bakstreverske argumentet om at avisenes musikkfokus fjerner livsgrunnlaget for fanziner, nettaviser og musikkblader. Bransjens eget nettsted Ballade.no, minner ofte om en hanekamp-arena, hvor musikkjournalister benytter enhver anledning til å bruse med fjæra og rakke ned på hverandre.

Kjetil Rolness, sosiolog, forfatter og tidligere musikkskribent.
  1. Hva er en musikk-kritikers funksjon?
    ? Å bidra til å gi musikken mening og verdi (eller frata den det samme, om den fortjener det). Betydningen av SNAKKET omkring popmusikken kan neppe overvurderes, og her burde kritikerne fungere som viktige premissleverandører og «debattanter».
  2. Hva skal en god (pop)-musikkanmeldelse inneholde Først og fremst en innlevende, subjektiv beskrivelse av musikken og musikkopplevelsen som viser at anmelderen har kompetanse, kritisk sans og feeling. Mange anmeldere glemmer dette, og gir oss en slapp blanding av facts, referanser, genrebetegnelser ? og så en vurdering som ofte ikke har autoritet, nettopp fordi beskrivelsen mangler.
  3. Skal populærmusikken vurderes på samme måte som andre kulturuttrykk?
    ? Like seriøst, ja, men med forståelse for dens egenart som et kommersielt og folkelig medium. Dessuten må enhver subsjanger vurderes på egne premisser, av kritikere som forstår disse. Her syndes det mye. Men det er også viktig å unngå at artister stadig anmeldes av sine egne fans, eller at f.eks. voksenpop anmeldes av de «voksne» anmelderne.
  4. Hvordan er ståa i 2003?
    ? Ikke spesielt bra, sammenlignet med «glansperioden» på åttitallet, da musikkavisskribentene konkurrerte om å ha den beste smaken og de hvasseste pennene. Anmeldelsesnivået i dagspressen har selvsagt blitt mye bedre siden den gang, siden de har overtatt mye av stoffområdet til de gamle musikkavisene. Men det blir for mye slapp forbrukerveiledning i stedet for lesverdig kritikk. Nivået er alt for ujevnt mellom de individuelle kritikerne, og de virkelig autoritative anmelderne er ytterst få. Altfor mange ruller 5-ere og 6-ere når hypen setter inn, i stedet for å stå rakt oppe med en selvstendig kritisk vurdering. Nivået hadde muligens vært bedre hvis anmelderne hadde hatt bedre tid på å skrive og litt større spalteplass. Det hadde også vært greit å bli kvitt gamle gubber som Kurt Bakkemoen, Tor Marcussen og Knut Utler… Et lite pluss til slutt: Den nye trenden med å anmelde hele diskografien til aktuelle artister, er veldig bra. Disse gjøres ofte av veteraner med peiling (Asbjørn Bakke, Tor Milde) og gir en glimrende veiledning for nye, yngre lyttere.

comments powered by Disqus