Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Teaterkritikerprisen til Hildegunn Eggen

Hun er vokst frem som en av de ledende krefter ved Trøndelag Teater. I Norge i dag er hun blant de fremste i sin generasjon skuespillere. Kritikerprisen får hun for sin tolkning av tittelrollen i «Mutter Courage».

Kritikerlaget 05. september 2002 Krit.sirkelenTeaterPriser
Hildegunn eggen

Mange er kallet ? få er de utvalgte. Men de blir stadig flere ? og i dag skal vi dele ut den 62. i rekken. Lars Tvinde og Olafr Havrevold var de første, for sesongen 1939, som fikk teaterkritikernes egen pris.
I år er det 75 år siden Norsk Teater og Musikkritikerforening ble stiftet. Og Teaterkritikerprisen er den eldste av landets kritikerpriser ? det er vi som utgjør teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag ikke så rent lite stolte av.
Etter det vi har skjønt er også mottakerne av Kritikerprisen godt fornøyd med å bli hedret på denne måten. Noen har sågar kvittert for prisen med å si at dette er den største heder en skuespiller kan få, fordi det er ? «motparten» ? kritikerne ? som, for en gang skyld også samstemt ? sier at: I år mener vi at akkurat du sto for den ypperste enkeltprestasjon innen teaterkunsten.
Kjetil Bang Hansen, som mottok teaterkritikerprisen for to år siden, sa noe tankevekkende: Han sa at Kritikerprisen snart er den eneste som ikke er sponset av noen, men er en uavhengig fagpris, som bare blir viktigere og viktigere.
Jeg skal her og nå avsløre at årets Kritikerpris går til en kvinne. Og før noen rekker å si at det var på høy tid, skal jeg si det sjøl: Det var jaggu på tide!
et er mer enn ti år siden sist, da fikk Lise Fjeldstad Teaterkritikerprisen. Hun sluttet seg til et solid A-lag av norske kvinnelig skuespillere som er blitt priset: Den første var Gerd Egede Nissen, allerede året etter Tvinde og Havrevold. Siden fulgte blant andre Aase Bye, Gerda Ring, Ragnhild Hald, Ella Hval, Tordis Maurstad og Aud Schønemann.
Til sammen har 19 kvinner fått Teaterkritikerprisen.
En enda dårligere statistikk er oversikten over hvor mange utenfor Hovedstaden som er blitt priset av vårt kritiske kollegium ? i fortid og nåtid. Den første, som konkret fikk Teaterkritikerprisen for en forestilling ved en scene nord eller vest for Bygdø Alle, var Even Stormoen, ved Rogaland Teater ? og det var så sent som i 1998.
Jeg skal avsløre en ting til: Årets prisvinner er ikke ansatt ved et Oslo-teater.
For meg og mine kolleger er det et poeng i seg selv: Det er viktig å fortelle publikum, i hele landet, at det skapes god scenekunst ved flere teatre og i flere sammenhenger enn det som gjerne kommer til uttrykk i mediene. I år har regionteatrene kommet under ekstra stort press: Et offentlig oppnevnt scenekunstutvalg har foreslått å hugge hendene av de teatrene som ikke leverer. Leverer hva? Økonomiske resultat, selvfølgelig. Målt i produktivitet. Slike øksekomiteer, foret opp på premisser fra ansiktsløse konsulenter, har bare ett parameter for suksess: Effektivitet. Utlagt: Ibsen må spilles raskere ? og med færre folk!
Men også kulturredaksjonene er under press, fra de samme krefter. I dag er det i praksis bare to redaksjoner som jevnlig og systematisk overvåker og kritiserer norsk scenekunst ? i hele landet. I forhold til aktiviteten på norske scener og det store antall publikummere som jevnlig og høyst frivillig går og ser teater, er det vanskelig å holde fast ved doktrinen om at mediene speiler virkeligheten.
Mediene speiler det som er på TV. Og scenekunst er ikke på TV. Ergo er Mor Nille en sten.
Dette var dagens politiske innlegg. Nå skal jeg lese Kritikerlagets begrunnelse for årets tildeling, og avsløre ? også for de som ennå ikke har sett eller skjønt – hvem vedkommende er: Og igjen har vi ? og mottakeren ? vært så heldige, at det synlige bevis for Teaterkritikerprisen er en originaltegning signert Aftenpostens grandseigneur, Ulf Aas.
Etter Teaterskolen var hun tre år ved Nationaltheatret, men i 1985 reise hun hjem. I årene siden har det ikke manglet på tilbud, fra hverken hovedstadsteatre eller andre. Men hun har forblitt trofast ved sin landsdelsscene ? i Midt-Norge. Og her, ved Trøndelag Teater, har hun fått gjøre «det meste», slik skuespillere «der ute i periferien» gjerne får.
Via sterke kvinneportretter ? ikke minst fra Ibsens univers, hvor vi nå sist så henne som Mor Aase i Peer Gynt, har hun vokst frem som en av de ledende krefter ved Trøndelag Teater. I Norge i dag er hun blant de fremste i sin generasjon skuespillere; hun ga i sin tid scenisk liv til en av våre store litterære skikkelser, Johan Falkbergets «An-Magritt» og hun briljerte stort i Yngve Sundvors regidebut, «Skjønnhetsdronningen» – for å nevne to ytterpunkter.
Kritikerprisen får hun for sin tolkning av tittelrollen i «Mutter Courage», også det et debutarbeide av en regissør, Tyra Tønnessen. Kollega Andreas Wiese i Dagbladet skrev entusiastisk i sin anmeldelse av stykket: «Hun er Mutter Courage! Vi ser hennes feilgrep, hennes umulige valg, hennes rå og brutale overlevelsesvilje. Vi tror samtidig på hennes kjærlighet til sine barn, der hun mister dem, en etter en..»
En annen kritiker, min beskjedenhet forbyr meg å nevne hans navn, skrev i VG: «Hennes tolkning av tittelrollen i Brechts antikrigs-drama er nok en suveren prestasjon av den allsidige skuespilleren. I to og en halv time er hun levende til stede på scenen ? som krigsprofitør og som mor.»
Jeg skal til slutt være så indiskret å røpe litt av samtalen over bordet da Kritikerlaget nominerte og diskuterte årets kandidater til Kritikerprisen: Vi samlet oss relativt raskt ved dette navnet, og da var det en av kritikerne som ikke hadde fått med seg Mutter Courage som kommenterte: «Uten å ha sett akkurat denne forestillingen vet jeg hva hun står for. Jeg har til dags dato ennå ikke sett henne gjøre en dårlig rolle, en konturløs karakter eller en misforstått tolkning.»
Teaterkritikerprisen for 2001/2002 går ? for første gang ? til Trøndelag Teater og til skuespiller Hildegunn Eggen.