Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong: Har sammenslåingen av kunstmuseene vært vellykket?

Salongen ville følge opp Lotte Sandbergs kritikk av museumsreformen. Den ble et engasjerende møtepunkt for debatt mellom paneldeltagerne og salen.

Erling Moestue Bugge 03. desember 2009 SeminarerReferaterKunstDebatt
Panel

I panelet Lotte Sandberg (Aftenposten), Åsmund Thorkildsen (Drammen museum), Svein Olav Hoff (Lillehammer museum), ordstyrer Mona Gjessing (kunstkritiker Klassekampen). I tillegg var det to representanter for ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, Kultur og kirkedepartementets faglige rådgiver i museumsspørsmål) til stede i salen.

Mona Gjessing holdt en innledning der hun sa at hensikten med salongen var å følge opp Lotte Sandbergs kritikk av museumsreformen og skape et møtepunkt for debatt:

”Museumsreformen har redusert norske museer fra omtrent 600 til 75 større enheter og tallet skal etter hvert ned i 60. I en krass kommentar i Aftenposten i august i år påstår Lotte Sandberg, blant annet, at det kvantitative perspektivet har vært for fremtredende når det gjelder sammenslåingen av museene og at prosessene ikke har vært godt nok forankret i museumsmiljøene. Resultatet, hevder hun, er at særpreget og tematikken har smuldret opp.”

Lotte Sandberg

Sandberg startet sitt innlegg med spørsmålet om “de såkalte ”synergieffektene” som skulle være målet for museumsreformen har blitt innfridd?”. Hun var spesielt opptatt av målsetningene for Nasjonalmuseets reform, en reform som går tilbake til 1993, og alle honnørordene som ble brukt i den forbindelse. Her snakket man om ”å bygge sterke fagmiljøer for å fremme publikums aktive opplevelse etc”, en målsetning Sandberg ikke kan se er innfridd.

Prosessen med å omorganisere Nasjonalmuseet har foregått i nærmere 25 år og museet er i dag et konglomerat av 5 enheter. Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og fra 2005, Riksutstillingene. Ett viktig mål ved reformen var å bryte ned forventninger om vanntette skott mellom fagområdene og skape fruktbare, tverrfaglige sammenhenger mellom kulturgjenstander, som for eksempel design og kunst. En mer spennende historie skulle fortelles for publikum.

Spørsmålet er om kommunikasjonen mellom museets ledelse og KKD fungerte. Kirsti Strøm Bull påpekte i fjor at i avtalen mellom Kirke og Kulturdepartementet og Styret i Nasjonalmuseet, skulle enkeltmuseene bestå som selvstendige enheter. Strøm Bull mener avtalen ble brutt og at de ansatte i stedet ble kastet inn i tverrfaglige avdelinger uten klar målsetting. Spørsmålet er om Kirke og Kulturdepartementet egentlig hadde kontroll på hva som var igangsatt.

I sitt arbeid med å få synspunkter på museumsreformen landet rundt har hun hatt problemer med å hente inn kritiske stemmer, fordi de føler det vanskelig å stå frem.

Sandberg sammenliknet Oslo og Bergen, og ser at i Bergen er fusjonen av museene adskillig mer vellykket. Bergen har bedre kvalitet og besøksantall, fordi museene har fått lov til å være mer selvstendige i en paraplyorganisasjon, mens fusjonen i Oslo oppleves som tvang.

Videre skisserte Sandberg trekk ved museumsreformen på landsbasis hun var kritisk til, en del museer har takket nei til fusjonering og i debatten var det snakk om ”dødslister” dvs., museer som ikke er drivverdige innenfor reformen og derfor må nedlegges. Spørsmålet er også om økte økonomiske midler går opp i ”spinningen” – at pengene blir brukt på mer byråkrati, administrasjon osv. I det hele tatt stilte hun seg skeptisk til et overdrevent fokus på å senke antallet museer i landet – det kvantitative perspektivet – uten at det blir tilstrekkelig tatt hensyn til kvalitative, innholdsmessig og faglige mål. En museumsdirektør hadde sagt til henne at ”jeg skulle ønske at det gikk an å prøve noe nytt” et signal om at private initiativer holdes tilbake av den tungt byråkratiske organisasjonen ABM. Sandberg mente museumsreformen hadde hatt positiv effekt for små museer, særlig fordi samlinger kan komme inn i for eksempel digitale nettverk, men Nasjonalmuseet står det svært dårlig til med, og målene for institusjonen, uttalt i festtalens ordelag; ”Museet skal være en drivende kraft som kompetansesenter og inspirator” er på ingen måte nådd. Museet skulle gå i front og være et flaggskip for museumsnorge men har de siste årene ikke hatt en eneste stor utstilling (slik som Friedrich i Stockholm, senere kommenterte Ellen Lerberg i Nasjonalgalleriet fra salen at denne utstillingen ikke lot seg gjøre i Oslo fordi bygget ikke var skikket til det) og hvor er de såkalte ”synergieffektene” mellom avdelingene? Tilslutt spurte Sandberg hvorfor Nasjonalmuseet (som bygningsinstitusjon slik jeg forsto henne) skal bli avviklet.

Åsmund Thorkildsen

Thorkildsen kom med betenkninger når det gjaldt Nasjonalmuseet. Når Åse Kleveland i sin tid skisserte mål for reformen, var ett av dem at et større apparat ville ha ressurser til å få store utstillinger til Oslo. Han trakk spesielt frem Caspar David Friedrichutstillingen i Stockholm og at den burde besøkt Oslo. Et annet mål var å få større utstillinger med utgangspunkt i Nasjonalmuseet ut i landet, noe som heller ikke er innfridd.

Thorkildsen jobber selv i et fusjonert museum og har hatt gode erfaringer med dette. Han påpekte at det på ingen måte var bedre før og at det ville være dumt å stille klokken tilbake. Fusjon av kulturhistorie og kunst har blitt en suksess i Drammen. Rent faglig mente han at disse feltene historisk har en gjensidig påvirkning på hverandre og at en separasjon derfor er kunstig.

”I Drammen tenker vi bedriftsøkonomisk”, sa Thorkildsen og henviste til en styrings og eierstruktur som minner om den vi finner i næringslivet. Oppgaven er orientert mot målet å forske, formidle og forvalte og bruke minst mulig tid på administrativt ”surr” i styringstrukturens kommunikasjonslinjer, møtevirksomhet osv. Kommunikasjonen må foregå mer direkte uten å gå gjennom en topptung hierarkisk struktur. I Drammen er det innført en lav styringsstruktur og organisasjon.

Når det gjelder situasjonen på Nasjonalmuseet mente Thorkildsen dette skyldes styring og ledelse ved museet. Organisasjonen har ikke klart å omstille seg i henhold til reformen. Viktigst av alt er faglig dyktighet. Det er et problem at man ansetter folk uten faglig tyngde. Det er viktig at fagfolk jobber sammen om store prosjekter og at kreftene samles om og nå et mål og ikke bruker for mye tid til administrasjon.

Han var skeptisk til underdirektørstillingene som nå er utlyst på Nasjonalmuseet fordi det er en fare for at de binder opp viktige fagpersoner i administrative istedenfor faglige stillinger.

Svein Olav Hoff

Hans erfaringer med sammenslåing knytter seg til forslag om fusjon mellom Lillehammer museum (kunst) og Sandvigske samlinger/Maihaugen (kulturhistorie) som endte med å bli nedstemt. Han var enig i at museene har en stor formidlingsutfordring; folk er ikke lenger interessert i om et objekt er fra 1820 eller 1840. De trenger en rikere opplevelse.

Han så en definitiv fordel med større enheter og sammenliknet situasjonen med skolen. I forhold til større sentra har ikke små skoler lærerressurser som er bra nok. Lillehammer har imidlertid ikke dette problemet. Museet er landsledende på flere områder og en sammenslåing ville svekket museet som spesialkompetent enhet. Tanken var i og for seg god men museet ville komme svekket ut av det sett under ett. Museet gikk glipp av 1 million kroner i kompensasjon men dette er for småpenger å regne. Han hadde ikke ”hørt om et eneste museum i verden som har blitt bedre gjennom fusjon med et kulturmuseum.” Så vidt han kunne se blir små enheter samlet under en stor paraply heftet med for mye byråkrati.

Etter innleggene ble det mange kommentarer fra salen, Alf Bøe, tidligere direktør ved Munch-museet påpekte at sentraliseringen av museene, særlig i Oslo, passer dårlig i Norge. Det viktigste er å bygge opp nødvendig faglighet og økonomisk effektivitet, ikke få inn store utstillinger. I Norge bør man bygge opp enkeltmuseer der kreative lederprofiler tar til seg dyktige fagfolk. Han mente unge forskere fra universitetet bør inngå i institusjonen som assistenter, særlig på Munch-museet. Før var dette vanlig praksis.

Ina Blom mente Thorkildsens brede tverrfaglighet var kunsthistorie på grunnfagsnivå. Museene kan sammenliknes med universitetet der man er faglig spesialisert og det er vanskelig å kommunisere over faglige grenser. Det blir feil å organisere museet etter prinsippet om sammenblanding, det er tungt å administrere og det virker faglig sett kunstig. Isteden bør museet dyrke faglig sterke, spesialiserte prosjekter med en stab som er samlet om felles mål og snakker samme språk. Bare slik kan utstillingene få virkelig god kvalitet.

Hoff mente at norske museer har hatt et lederproblem. Ledelsen må organisere store utstillinger og det er ikke reformens skyld at dette ikke har skjedd. Dette handler også om økonomi og internasjonalt nettverk.

ABMs representant, seniorrådgiver Espen Hernes påpekte at det er forskjeller mellom Oslo og Finnmark. Forhistorien var dårlig konservering, sikring og liten kontroll. Det var også små museer med dårlig formidling og lite særpreg. Sett under ett har reformen vært vellykket og ABM får positive tilbakemeldinger, særlig fra mindre museer, mens situasjonen ved Nasjonalmuseet er spesiell. Den ideelle tanken ved reformen er å skape en mer helhetlig sammenheng der museet tar inn alle sider ved lokaliteten som natur, kultur og kunst. Kistefoss-museet er et godt eksempel på dette. I tillegg så man at større enheter virket faglig styrkende. Han innrømmet overfor Sandberg at reformen ikke hadde fungert for en stor institusjon som Nasjonalmuseet, men at ideen i utgangspunktet var god.

Mens formidlingsdelen av reformen er vellykket knytter utfordringen seg nå til forskning. Besøkstallet har sunket litt det siste året men fra 2003 har det, sett under ett, økt betraktelig.

Nicolai Strøm-Olsen redaktør for Kunstforum, mente ABM måtte ta på seg sin del av skylden for at reformen ikke hadde vært vellykket for Nasjonalmuseet. Han stilte spørsmål ved om noen visste hva ”synergieffekten” av sammenslåingen egentlig innebar og at ABM aldri gir noe klart svar på dette spørsmålet. (Kunstforums vurdering av debatten her)

Hernes svarte ikke konkret på dette, men påpekte at etter reformen har det blitt mer ordnete forhold i museenes administrasjon. Den økte pengebruken skyldes ofte etablering av klare lønnsforhold osv, ikke byråkrati.

Det ble reist spørsmål om hvem som egentlig sitter ved makten. ABM svarte for sin del at det er et rådgivende organ, mens utøvende makt ligger hos statsråden. Gudleiv Forr’s artikkel i bladet Museumsnytt tidligere i år ble trukket frem, der han blant annet påpekte at byråkratiseringen har økt som resultat av reformen, en påstand ABM’s representanter ikke hadde noen klar formening om. Det ble også hevdet at reformen er ført frem av et usynlig embetsverk, bortsett fra i Giske-perioden da han handlet mer bestemt på egne vegne. Dette sa Hernes seg enig i.

Tilslutt spurte Gjessing om en oppsummerende kommentar: har konsolideringen vært vellykket?

Hoff: Nei, ikke for kunstmuseene bortsett fra i Bergen og Drammen. I Drammen skyldes dette at lederen er kunsthistoriker. Ellers minner dette om et uheldig tvangsekteskap.

Thorkildsen er positiv til reform og tror at den blir vellykket på sikt. Han utrykte håp om at Nasjonalgalleriet vil jobbe mer med faglighet fremover.

Sandberg mente tvangsaspektet ved reformen er en svakhet og at det er viktig og få folk med og gjøre den smidig. Hun er skeptisk til maktkonsentrasjon hos statsråd og embetsverk og ønsker at museene får mer selvbestemmelse.

(foto: André Gali)

Bilder

Thorkildsen  hoff
Thorkildsen, Hoff
Hernes
ABM' representant Hernes
Salen  boee
Salen, Alf Bøe
Sandbeg
Sandberg
Thorkildsen
Thorkildsen
Alf boee
Alf Bøe
Museumsforbundets representant
Museumforbundets representant
comments powered by Disqus