Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Referat: «Nyskaping. En vanskelig gulrot å følge?»

30. november ble salongen «Nyskaping. En vanskelig gulrot å forfølge» arrangert på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim. Salongen ble arrangert i forbindelse med Kunsthåndverksutstillingen.

Kritikerlaget 27. januar 2018 ReferaterKunstKritikersalong
Salong

Kvelden var satt av til en samtale rundt nyskaping i kunst og design, der Norsk kritikerlag v/seksjon kunst og Norske Kunsthåndverkere inviterte til en kritisk dialog med kunstnere og designere. Ønsket var å belyse og gi et innblikk i arbeidsmetodene deres, hva som driver dem framover, og hva nyskaping er for dem.

Blant moteordene i kunst- og kulturfeltet er «nyskaping», tilsynelatende en konsekvens av kulturdepartementets forventninger om større egeninntjening og feltets evne til å overleve for egen hånd. Kultur og næring oppfordres til å knytte stadig sterkere bånd, og man skal være «innovativ», «nyskapende», og nye talenter skal dyrkes fram. Moteord har ofte en klam hånd rundt seg, samtidig er og blir nyskaping en sentral og virkningsfull del av skapende praksiser.

Med en deskriptiv tilnærming ønsket denne salongen å se nærmere på hvordan enkelte kunstnere og designere jobber opp mot ulike samarbeidspartnere og prosjekter.

I panelet satt Admir Batlak, designer, Matilde Westavik Gausdal, kunstner, og Nina Malterud, kunstner. Samtalen ble ledet av Steffen Wesselvold Holden, registrar ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Arrangementet ble støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord, og ble arrangert i samarbeid med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Norske Kunsthåndverkere.

Under følger utdrag av panelets presentasjoner.

Admir Batlak: : Jeg er en klesdesigner. Etter å ha tidligere vært en del av duoen Batlak & Selvig, har jeg siden 2013 jobbet under eget navn. Prosjektet mitt består i all hovedsak av å presentere to kolleksjoner i året. I kolleksjonene prøver jeg å jobbe med nyskapning være seg tekstilbehandling, silhuett, komposisjon, eller mer generelt: alle aspektene i en klesdesignprosessen. Jeg jobber i stadig større grad innenfor kunstfeltet, der jeg prøver å utfordre visningsformatene for klær. Ønsket er å opphøye lesningene av hva mote er, og kan være. Selv om jeg er en klassisk utdannet klesdesigner, hvor ideen om innovasjon ofte kobles til et mål om økonomisk gevinst, så tar prosjektet mitt avstand fra en slags gründer og næringside om innovasjon. På tross av at jeg hovedsaklig jobber i kunstfeltet, omfavner likevel prosjektet mitt motens høye tempo og stadig søken etter nye visuelle utrykk. Nyskapning, eller forsøket på å gjøre noe «nytt» hver gang, er selve premisset for å jobbe med mote. I billedkunst og kunsthåndverk er det et større rom for å skape invasjon gjennom en lengre forskningsprosess. Prosessen manifesteres i selve kunsten, mens i mote er det mye mer vanlig å skjule denne prosessen helt til ideen er klar. På tross av at jeg kommer fra den type skole er jeg alltid bevisst på at det ikke skal gå på beskostning av selve innholdet i arbeidet. Tematisk er kolleksjonen en sammenstilling av referanser jeg anser som aktuelle problemstillinger. Miksen er gjerne subversiv eller usannsynlig. Jeg prøver å behandle noe sosialt eller politisk på en overraskende måte. Kolleksjonen jeg for eksempel presenterte på Munchmuseet i Oslo var koreografert som en missekonkurranse der noen av modellene bar bånd over kroppen som refererte til dagens asyl og integreringspolitikk. Jeg følte at man måtte gå tilbake til 30-tallet for å kunne se lignende politiske tendenser, så jeg gikk til det tiåret for inspirasjonen til ting som for eksempel volum og silhuett. Jeg brukte også klovnen aktivt i som bildet på innvandreren.

Nina Malterud: Jeg startet i 1974, og er dermed eldst i dette panelet. Norske Kunsthåndverkere meldte seg inn i kunstneraksjonen samme år, og gjennom den handlingen ble det på en måte stadfestet at kunsthåndverk er kunst. Det var ikke helt opplagt tidligere. Det hele var en ganske dramatisk vending, fordi den tidligere organisasjonen, Norske Brukskunstnere, var mer opptatt av småindustri, lønnsomhet, effektiv produksjon og industrimodeller. Det var dette den nye organisasjonen ville ha slutt på. De ville heller skape mer rom for kunstnerisk virksomhet. Det har vi i stor i grad lykkes med, og hele min virksomhet har vært tett knyttet opp mot denne historien. Ideen om den skapende kunstner har for meg stått som en alvorlig forpliktelse, og som en utfordring. Ikke minst fordi kunstneraksjonen den gangen, og slik som kunstnerorganisasjoner nå holder på, ønsker at det offentlige skal betale mer. Og hva er det da de skal få tilbake av oss? Hva er det de skal betaler for? Jo, de skal betale for dette skapende, og det må jo handle om at noe nytt blir til, og nytt kan jo være så mangt. For meg tror jeg at potensialet for noe nytt har ganske store begrensinger med min bakgrunn, kultur, historie og så videre. Men det er en veldig stor og fantastisk ambisjon. Når jeg da skal være kunstner legger jeg til rette for dette. Jeg planlegger og organiserer for å få til noe nytt. Men jeg erfarer kanskje mer nå enn noen sinne at dette med flittighet og ferdighet og motivasjon er ingen garanti: altså hvor er resultatet? Det kommer ikke alltid som planlagt, kanskje ikke i det hele tatt. For min del er kjernen i dette skapende, noe som unndrar seg det rasjonelle. Og hvordan håndterer jeg det for å få gjort noe i det hele tatt? Jeg flytter på elementer, ting jeg kan noe om, jeg flytter på virkemidler og operer med en intrikat blanding av rigide planer og et slags flimrende sidesyn som prøver å få med seg det jeg tidligere ikke har tenkt på. Jeg ønsker ikke å mystifisere. Jeg prøver på tilrettelegge for en type ekstra konsentrasjon som ligger bortenfor det jeg kjenner til.

Matilde Westavik Gaustad: Jeg har tenkt til å starte med å fortelle litt om hvordan jeg lever som kunstner. Er ferdigutdannet, cirka for et og et halvt år siden. Slik jeg lever nå tror jeg er representativt for folk på min alder, og for nyutdannede. Min praksis er påvirket av at vi lever i et kapitalistisk, dels teknokratisk, samfunn. Jeg har to summerjobber og en deltidsjobb, i tillegg til strøjobber. Det er disse jobbene som finansierer min kunstneriske produksjon og livsopphold. Jeg tar veldig sjeldent fri, og jobber stort sett hver eneste dag, både ut av glede og nødvendighet. Jeg har hatt mye å gjøre siden jeg ble ferdig på kunstakademiet, og det skal man jo være glad for, men jeg har innsett at grunnen til at jeg har det så veldig travelt er fordi jeg er nødt til å tjene penger i tillegg til å holde på med kunst. Grunnen til at jeg synes det er greit å jobbe såpass intenst tror jeg er en blanding av protestantisk arbeidsmoral og kapitalistisk påvirkning. Samtidig synes jeg det er vanskelig å forholde seg til kapitalistiske begreper som «nyskapning og innovasjon» i en kunstfaglig praksis. Jeg tror det er en veldig destruktiv måte å tenke kunst på. Jeg ser på det å skape kunst som et slags samarbeid mellom kunstverket og betrakteren, i større grad enn at jeg må forholde meg til betrakteren som en kunde. At jeg skal tilfredsstille betrakteren på den måten har aldri slått meg som en motivasjon i min praksis. Jeg tenker heller ikke at jeg skal skape noe nytt hele tiden. Snarere jobber jeg jevnt og trutt for å komme i dybden, og prosessen min er ganske organisk. For eksempel ble en av filmene mine, Travels In The Spawn Fog, til fordi faren min jobber på SINTEF og har tilgang på vanntanker med fisk til forskning. Jeg fikk lov til å legge tekstilene i en disse tankene og filme hvordan fisken oppførte seg rundt disse.

Etter presentasjonene fulgte en paneldebatt med Admir Batlak (AB), Matilde Westavik Gausdal (MWG) og Nina Malterud (NM). Samtalen ble ledet av Steffen Wesselvold Holden (SWH).

SWH: Kreativ Næring gir støtte til å fremme distribusjon, formidling og markedsføring. I mitt hode er dette litt andre ord for kommersialisering, og jeg har følelsen av at dere også er inne på denne tanken? Stemmer det? Eller er det noe positivt i at man skal gå ut og markedsføre seg, og gjøre utstrakt distribusjon av sitt kunstnerskap for å tjene penger? Er det et onde, eller er det et gode?

NM: Det er faktisk ikke så lett å si på vegne av alle. Men det kan være mye som ryker bort om dét er rollen man er nødt til å fylle. Jeg tenkte på en ting da du, Admir, snakket. Jeg vet ikke hvor du til vanlig viser produksjonen din, men det du viste oss i sted var på et kunstgalleri, Galleri Riis i Oslo. Et galleri som er drevet på private penger, men også et galleri med høy status. Du viste oss ikke en motemesse for eksempel. Så jeg begynte å lure på hvor konfrontasjonen med feltet du ellers jobber i er?

AB: Vet ikke helt. Jeg har nok et litt rart forhold til mote egentlig, fordi det er et felt i Norge som har veldig lyst til å ha meg med å gjøre, men som jeg synes er veldig vanskelig å ta del i. Dere kan snakke om miljø og tilhørighet, men i mote er det et veldig lite miljø av folk og designere, og de igjen jobber på en måte man ikke nødvendigvis identifiserer seg med. Noe av grunnen til at miljøet er lite, har noe å gjøre med at folk har måttet slutte fordi det ikke fins stipendordninger. Selv har jeg hatt et bein i både kunst og kunsthåndverk i tillegg til mote, så jeg har alltid vært inkludert. Jeg har også sett en hel del kolleger forsvinne fordi det de lager ikke er kommersielt nok for moten, men heller ikke kunstnerisk nok for kunsten. Jeg jobber også på kunsthøyskolen i Oslo, og har vært med på å utdanne studenter som faller mellom to stoler og ikke har et felt eller miljø å gå til etter endt utdannelse.

MWG: Som kunstner skriver man også enorme mengder med søknader. Jeg synes alltid jeg presses inn i en beskrivelse som er veldig konkret. Noe som er litt spesielt fordi det egentlig er lite konkret. Man må vise til at man har gjennomføringsevnen, selv om alle vet at kunstneriske prosjekter endrer seg underveis. Likevel må man helst holde seg litt innafor det man skrev i søknaden, og det synes jeg kan være vanskelig. Samtidig er det en utfordring jeg opplever har gått greit foreløpig i og med at jeg har fått tilslag på søknadene mine. I forhold til dette med «nyskapning»: hvis det også skal være et kriterium i fremtidige søknader, da tror jeg det blir for mye på en gang. Det blir for mange kriterier å oppfylle. Da tror jeg det blir et dårlig prosjekt, eller at det ikke kommer til å stemme overens med hva jeg har skrevet. Det kommer ikke til å gi noe mening til slutt.

SWH: Har dere noen gang sett for dere at det dere driver med kan kategoriseres som nyskapning? Og kunne dere for eksempel gått i samarbeid med noen andre for å utvikle et eller annet?

NM: Nei. (latter fra salen). Altså, jeg har sett en del sånne eksempler fra kunsthåndverkmiljøet, og det er veldig sjelden at det har blitt bedre av den typen standardisering, for eksempel til en mer forutsigbar produksjon. Det jeg driver på med nå, kan også sikkert være forutsigbart: jeg vet at materialet sprekker hvis jeg gjør sånn og sånn. Så det er ikke uforutsigbart satt opp mot forutsigbart, men det er noe med den der standardiseringen. Altså –god industridesign er helt supert, og gode kunstgressbaner er topp, men jeg synes vi er verdiskapende nok som vi er. Du hadde jo ikke sittet her Steffen, om vi ikke hadde holdt på (latter fra salen). Jeg sier ikke det for å true deg men, ja, støtte til distribusjon, støtte til kritikk, det begynner å bli helt prekært. Selv om vi hørte at Kritikerlaget er her i dag, så vet vi jo alle hvordan det går med den offentlige kritikken. Kritikken synes jeg er helt prekær for et slikt fag som vi holder på med.

MWG: Akkurat det med å møte betrakteren, det er veldig viktig. Jeg tenker mye på det når jeg jobber med mine prosjekter, altså hva er det som blir lest inn i det jeg lager? Det synes jeg er utrolig viktig. For min del handler det om å gi litt, men ikke for mye, fordi jeg liker å være hemmelighetsfull. Det kan fort bli for mye av det gode i kunsten, og da skjønner man plutselig ikke en dritt. Hvem er det man kommuniserer med, da? Man er ofte nødt til å jobbe med noe som fins fra før av, en knagg å henge assosiasjonene på, noe å fatte interesse for. Kanskje det ligger en slags nyskapning i å bruke noe som allerede finnes?

SWH: Jeg har lyst til å referere til noe fint du skrev her om dagen, Nina. «Kunst gir livet mitt kvaliteter, det er i hvert fall sikkert. Nytelser, utfordringer, rariteter, trøst, noe å holde seg i, noe å tenke på». Dette er en veldig personlig mening, men den har noe veldig grunnleggende menneskelig ved seg, idet den beskriver hvilke kvaliteter kunsten kan ha. Men kan denne typen kvaliteter også være kriterier for nyskapelse og innovasjon? Må innovasjon være funksjonsbasert? Kan innovasjon være basert på andre verdier enn de som er fundert i økonomien?

NM: Det kan det nok, hvis du gjør nyttebegrepet stort nok, for eksempel. Men jeg er ikke sikker på om det er vår jobb å få det til å skje. La folka i Kreativ Norge eller hva de heter holde på (latter), så kan vi holde på med vårt.